Breiviks bombebil på utstilling, Kongolandsbyen i Vigelandsparken, karikaturstriden, Vanessa Bairds bilder og ikke minst Osvald-monumentet: Kunst i offentlig rom og i offentlig regi skaper debatter med sterke følelser. Kunsten skal være fri, og tradisjonelt har vi operert med et skarpt skille mellom etikk og kunst. Men når professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, Siri Meyer, har gitt ut bok om nettopp kunst og etikk, så er det fordi hun mener mange av debattene om kunstneriske uttrykk i offentlig rom eller regi berører etiske spørsmål.
– Å bringe etikk og kunst sammen er utfordrende. Jeg ønsker ikke å sensurere kunst på noen måte, men jeg ønsker å bringe inn et perspektiv som trekker noen grenser. Jeg savner en etisk bevissthet i kunsten, sier Meyer.
LES KOMMENTAR: Tiden det tar
Grensesprengende
Finnes det grenser for hva man kan gjøre i kunstens navn, spør Meyer i boka.
– Kunstnere er for opptatt av å være grensesprengende. Det har blitt så mye som er grensesprengende at det ikke lenger har noen virkning. Dette gjelder mye av kunsten på 1900-tallet, sier hun.
Følg oss på Twitter og Facebook!
Resultatet
Hun bruker Andres Serranos verk, «Piss Christ» fra 1987 som eksempel. Her er et krusifiks dyppet i urin. Verket har provosert mange, og flere ganger har aktivister forsøkt å ødelegge det.
– Serrano sa at poenget med verket var å arbeide med væsker som materiale. Det var ikke noe poeng at man skulle vite hva det var. Men hvis det bare var den estetiske virkningen han var ute etter, så kunne kan kanskje kalt det noe annet? Slik tenker jeg rundt karikaturstridene også: Hva er det man egentlig vil oppnå? Hvis man ønsker en dialog om religion, så tror jeg ikke det er det beste utgangspunktet.
Kunsten har en mulighet til å være en etisk ressurs, mener hun. Men når kunsten, selv med sjokkerende virkemidler, ikke klarer å få publikum ut i en etisk refleksjon, så bør man tenke seg om. Meyer trekker fram den svenske filmregissøren og performancekunstneren Anna Odells stunt, da hun ville undersøke psykiatriens makt i Sverige.
– Hun lot som om hun ble gal, ble kjørt til mottakssentralen og tatt hånd om. Skal man misbruke samfunnsressurser, må det forsvares på en bedre måte. Det eneste hun oppnådde var å vise at folk egentlig er veldig hyggelige. Det er bra, men det ble veldig trivielt, sier Meyer.
Hvis resultatet av stuntet hadde vært mer interessant, så hadde det vært annerledes, mener hun.
– Det blir litt som med diskusjonen rundt Karl Ove Knausgårds bruk av sin egen familie i litteraturen: I det tilfellet kan folk lese noe allmenngyldig ut fra det, og da mener jeg det kan forsvares å bryte grenser, sier Meyer.
LES OGSÅ: Omstridt monument på plass 1. mai
Bruker og kunstner
Meyer har tatt oss med til Osvald-monumentet utenfor Østbanehallen. Monumentet ble umiddelbart gjenstand for diskusjon da det sto ferdig i vår, og Meyer mener diskusjonen rundt det, i likhet med flere av diskusjonene som har vært om offentlig kunst, har vært uklar. Disse konfliktene handler i stor grad om interessekonflikt mellom kunstneren og brukeren, altså kunstverkets publikum, mener hun.
– Spørsmålet som reises i kjølvannet av Osvald-debatten er hvem som skal hedres, hvem som skal komme til orde, og ikke minst: Hvordan skal de hedres, sier Meyer.
I boka beskriver Meyer også farene ved at det kan oppstå et «tolkningsmonopol».
– Vi må anerkjenne at det alltid vil være en politisk dimensjon, og der synes jeg at kunstnere kan være litt for hårsåre. Vanessa Baird sin kunst til Helseepartementet er et godt eksempel: Hun hadde planlagt bildene før 22. juli, og ønsket å skildre byråkratiets høyborg gjennom motivet med flagrende dokumenter. Men noen av de ansatte så bare bomben og støvet. Her er det mulig å være enig med begge parter: Det åpnes et annet tolkningsmangfold når noe så dramatisk har skjedd, sier Meyer.
LES OGSÅ: – Melgaard-huset er en berikelse
