Det var den gangen vi hadde matriseskrivere som skreiv ut på sammenhengende papir med perforeringer på sidene. Tron Øgrim hadde ikke giddet å skille arkene fra hverandre, han bare dro dem som en rull opp av eska mens han trollbandt tretti gymnasiaster i tre samfulle timer. Det var ikke i 1968. Ikke på Studentersamfunnet i Oslo eller en Rød Front-leir. Det var på Gymnasiesamfunnet Idun på Kongsgård skole i Stavanger en gang tidlig på nittitallet.
Jeg husker ham med egg fra dagens patentsmørbrød hengende igjen i bart og skjegg, ivrig gestikulerende over en halvliter mens han snakka om forskjellen på forfatterskapet til de albanske forfatterne Ismail Kadare og Dritero Agolli, utviklinga i Nepal, hva som var nødvendig å gjøre med Klassekampen eller hvorfor jeg måtte bli leder for partiet RV snarest mulig. Når han blei full nok, sang han Blyge Harry av Stavangerensemblet til ære for meg. Og sjølsagt for å kunne fortelle at det var han som i sin tid signerte dem til Mai plateforlag for utgivelsen av debutplata «Kanskje finna fingen».
Jeg husker ham tungsindig og sjølmedlidende etter at han helt fortjent blei skilt, jeg husker ham med tårer i øynene etter å ha blitt omtalt som nazist i offentligheten uten at noen tok til motmæle. Og jeg husker ham angstbitersk og sint og uimottakelig for noen som helst fornuftig argumentasjon i raseri og skuffelse over redaksjonelle linjer i Klassekampen etter at Jon Michelet ga seg som redaktør.
Tron Øgrims svake sider var like åpenbare som hans sterke. Tron var utrolig god til å ha rett. Og han var like god til å ta feil. Og han kunne på sitt beste dra deg med på både det som var åpenbart rett og det var som i ettertid viste seg å være like åpenbart feil. Og grunnen til det var ikke at han var en karismatisk taler, det kunne han også være, men først og fremst at han var logisk. For den som gadd å høre etter, bygde Øgrim sine resonnementer stein på stein med logikken som redskap. Det er kanskje det, mer enn noe, som gjør mye av kritikken av Bo Brekkes nye biografi over Øgrim så pinlig.
I Norge har vi egentlig en tradisjon for at folk blir lytefrie idet de dør. Det er som om skjærsildens renselse setter inn umiddelbart idet man trekker sitt siste åndedrag. Da flyter nekrologene over av lovord om sjøl den største drittsekk. Utroskap, fyll, juks og fanteri forsvinner fra minnet over natta, sjøl politisk kritikk regnes som tvilsomt når noen er avgått med døden. Så ikke med Tron Øgrim.
Mens han ennå var i live, var han en offentlig hoggestabbe for alle som hadde en eller flere høner å plukke med AKP (m-l), eller den sosialistiske og kommunistiske tradisjonen for den saks skyld. Av grunner som er både lette og vanskelige å forstå, nekta han å delta i disse debattene. Jon Michelet, jeg og mange andre prøvde stadig å få ham til å skrive, til å bruke pennen og logikken på de tidvis helt talentløse demoniseringene han blei utsatt for. Han sa alltid nei, og gjentok sitt faste mantra. «De vil at jeg skal svare på spørsmålet om det er sant at jeg har slutta å slå min kone». Han mente at det ikke var noe han kunne si som motdebattantene eller offentligheten var villig til å høre på.
Mottakelsen av Brekkes biografi tyder på at han hadde rett. Enten det er John Olav Egeland i Dagbladet, Hans Petter Sjøli i VG eller Harald Skjønsberg i Aftenposten, så er det egentlig ikke en kritikk av biografien som presenteres. Det er en kritikk av Øgrim. Kritikken mot Brekke er at han ikke kritiserer Øgrim nok. Brekke får ikke fram hvor ille Øgrim var, ifølge Egeland plaget han en hel generasjon, som en prototyp på et totalitært maktmenneske. Sjølie kan fortelle at Øgrims politiske arv er null verdt, og at den bevegelsen det for ham er en gåte at noen i det hele tatt tilslutta seg, bare førte til bråk. Mens Skjønsberg erklærer at han sjøl har levd deler av sitt liv i Øgrims slagskygge, sammen med andre forvirrede intellektuelle. Brekkes forsøk på å skildre en persons liv i alle dets avskygninger blir kategorisk avvist. Øgrim som menneske, hans betydning og påvirkning på sin generasjon og på min, synes helt uvesentlig å forklare og forstå med mindre den presenteres som ondskap eller dumhet. Logikken som lå til grunn for så vel AKP som Øgrim, som Brekke prøver å presentere på godt og vondt, ligger urørt igjen.
Historikeren og biografen Ivo de Figureido har i Morgenbladet gjort et forsøk på å avdekke og avvikle (m-l)-hatet som grunnlag for forståelsen av så vel Øgrim som denne bevegelsens historie. Figureido avdekker noe interessant i sin artikkel. Det gjelder andre regler for Øgrim og m-l bevegelsen. I historiefaget, i den politiske debatten og i personkarakteristikkene. Sjøl i et land hvor forfatterstanden, forlagsbransjen, fagbevegelsen, idrettslag og velforeninger og offentligheten for øvrig har vært full av tidligere m-l-ere i flere tiår, er det å prøve å forstå og forklare denne særnorske bevegelsen uten at det er basert på en moralsk og politisk fordømmelse, ikke tillatt.
Jeg har mange ganger lurt på hvor fælt det har vært å bli ydmyket i debatt mot Øgrim og co. i Studentersamfunnet i Oslo på seksti og syttitallet. Var det virkelig så ille å tape så vel debatter som voteringer som tjuetreåring at smerten sitter igjen snart fem tiår seinere? Eller er selve provokasjonen at Øgrim insisterte på sine egne standpunkter til sin død? At han var det som i hyllingstaler til demokratiet ofte kalles en motstemme? Bare at han var feil motstemme. Og at stemmen hans i noen perioder også fikk innflytelse?
Sjøl savner jeg Øgrim både som venn og som offentlig stemme. Jeg opplevde ham som en intellektuell som ønsker å bruke intellektet sitt til så mye mer enn bare å være intellektuell. Jeg er ikke en objektiv leser, verken av Brekkes biografi eller pressens kritikk. Men om jeg skal trekke en konklusjon fra ordskiftet, så er det at om du har tenkt å være opposisjonell, fritenker eller motstrøms, så bør du sikre deg at det du sier aldri får konsekvenser utover avisenes debattspalter, eller så må du være helt sikker på at du er på vinnerlaget. Hvis ikke ender du fort som offentlig hoggestabbe.
