Det var tid for telt, kano og det norskeste av det norske: Tur. Noe av det fineste med Oslo er at halve byen slett ikke er by, men skog. Etter noen mislykkede forsøk på å finne kanoutleie i Østmarka, satte vi kursen til Nordmarkas juvel, Kikut.
Hytta er så lett tilgjengelig at vi droppet kart. Vi hadde med primus og pannekakerøre på plastflaske. Mens vi nærmet oss Bjørnholt, begynte regnet. Vi trasket videre. Men var vi på riktig vei? To syklister kom bak oss, med gule sykkeltrøyer og seriøs oppakking på bagasjebrettet. Jeg svelget stoltheten og spurte om veien. Kikut? Yes, just five more minutes, svarte mannen på sykkel. Det var både fint og flaut å få veibeskrivelser i Nordmarka på engelsk.
Da vi kom fram, kalde og våte, sto den selvbetjente varmestua åpen. Å lykke! Og der satt vår redningsmann, Reza fra Iran, sammen med en stor persisk, portugisisk og italiensk vennegjeng. De bor i Oslo, og jobber som kreftforskere og ingeniører, og bruker marka langt mer enn oss. Katnosa er det vakreste, anbefalte Reza, som ofte sykler dit med kaffe på termos. Han pekte og viste på det store Nordmarkakartet i stua. Vi snakket om den historiske atomavtalen med Iran, og fikk turtips til fjellene der, langt høyere og mer dramatiske enn Oslomarka.
Da regnet ga seg og vi skulle sette opp teltet, gikk vi på nok en smell. Våre persiske venner hadde satt opp camp i skyggen på flatmark. Lurt. Etter å ha utsatt jobben så lenge vi kunne, hadde den lyse sommernatta rukket å bli mørk. Vi satte opp telt i helling i nedoverbakke. Men med nydelig utsikt da vi våknet, altfor tidlig midt i solsteika. Vi følte oss grundig utklasset på hjemmebane. Men vi var de eneste som tok morgenbad. Det er da noe.