«Saken er biff! Saken er karbonade! Saken er ertesuppe!». Salige Bjørge Lilleliens saftige kommentering da Ivar Formo vant OL-gull på 5-mila i 1976, kan virke fjern i sommerferietåka. Men den er alltid et muntert, absurd gjenhør. Lilliens okseklassiker har i generasjoner skapt varme assosiasjoner til nettopp biffen. De fleste andre uttrykk bygd på mat, gir heller negative bilder, som «kålhue», «grønnsak», «salat», «suppe» eller «lapskaus». Tenk om Lillelien bare hadde sagt at: «Saken er torsk! Saken er blomkål! Saken er skalldyrsuppe!»
Vi bærer ossskakkepå vei hjem til hus, hytte eller campingvogn med grill i blikket. Bæreposene fra Meny, Kiwi eller Coop er fulle av pølser, hamburgere og feite kjøttstykker som skal klaskes på grillen. Ingenting er galt i det. Det er sommer og unntakstilstand. Men det norske kjøttkonsumet handler ikke om grillfest, men om altfor mange hverdager der kjøtt står på bordet. Problemet er best oppsummert i kjeden Jokers biffslagord: «Hver fredag og lørdag til hverdagspris.»
Det norske kjøttforbruket har tradisjonelt vært lavt målt mot land som USA, Frankrike, Hellas og Spania. Vi har spist mye fisk og poteter. Men de siste årene har vi stappet i oss. Mens forbruket har gått ned i de nevnte landene, har den norske kjøttsulten steget med nær 45 prosent siden 1989. Fra 53 kilo til 76 kilo. Større lommebøker er åpenbart en forklaring. Vi kjøper kjøtt fordi vi kan, fordi vi har råd. Selv om kjøtt i Norge er så mye som 80 prosent dyrere enn gjennomsnittet i EU. Kjøtt har normalt vært enda dyrere, men prisen på skrottene har stupt i takt med at forbruket har gått opp. I 1984 måtte Ola og Kari jobbe 70 minutter for å få råd til en kilo ribbe til jul. Nå holder det med åtte minutter.
Ifølge organisasjonen Framtiden i våre hender brukte de norske matkjedene 21 millioner kroner på å selge kjøtt i fjor sommer. Det er et tall uten mening. Men hvis man bruker frukt og grønnsaker som målestokk, sier tallet en hel del: 21 millioner er seks ganger så mye som kjedene spanderte på de grønne alternativene.
Kjedenes markedsføringsapparater kan virke aggressive der de pøser ut hardtslående reklamefilmer med flammer og blanke kniver. Med hele familien som målgruppe. Men en stikkprøve fra sommerens kundeblader kan tyde på at de også er opptatt av å pushe sunnere alternativer til grillen. Rema 1000 sitt siste reklameinnstikk hadde skinn- og beinfri laks som sin viktigste salgsplakat på forsida. På side 2 og 3 ble det solgt inn mer laks, reker, hvalbiff og mozzarella. Og litt bacon. Det er en riktig prioritering. Meny kjører også på med laks på forsiden av sin kundeavis, og slår et slag for fiskesuppa på det påfølgende oppslaget. Mens Rimi kjører på med pølser, men balanserer med rause tilbud på nektariner og blåbær. Også hos Kiwi er det laks på forsida, men i godt og dominerende kjøttselskap.
Det er lett å peke på kjedene og si at de har skylda, og at forandringene må begynne hos dem. Ja, de har en viktig rolle. Men det har også markedsregulatorene, myndighetene for prisnivået som har tillatt og stimulert en økning i kjøttinntaket på nær 50 prosent. Men til sjuende og sist ligger ansvaret hos oss sjøl. Å være forbruker kan ofte føles avmektig, men gir også makt. Hver og en av oss må ta ansvar. Handler vi mindre kjøtt, vil det øke utbudet av alternativer. Også må vi ta innover oss når vi står og vakler i butikken at vi er del av noe større. Av en verden der heller ikke vårt forbruk av kjøtt er bærekraftig. Ifølge FN er 18 prosent av klodens totale klimautslipp følger av kjøttproduksjon. Mer enn all transport til sammen. Uten at et eneste klokt politikerhode har våget å si høyt at kjøtt derfor burde hatt en klimaavgift. Som de fleste andre klimaverstingene.
Klimaperspektivet er stort, ullent og abstrakt. Særlig vanskelig er det å svelge dette når man sulten står og tviholder i handlevogna mens ungene maser. Men det er nok av andre, nærere ting å tenke på. Din egen helse, for eksempel. Eller dine barns. Kjøtt, og særlig rødt kjøtt av storfe og gris, med sitt mettede fett, er dårlig for menneskekroppen. Kjøtt er kilde til sykdom. Og norske helsemyndigheter anbefaler stadig vekk Ola og Kari å trappe ned inntaket fordi det er forbundet med kreftfare. Anbefalingene har åpenbart kokt bort.
Nå hadde Lilleliens biff lite eller ingen ting med mat å gjøre. Det var en typisk lilleliensk spinn på en tidligere byråkratisk term brukt for at saken var godkjent: Funksjonæren satt sitt bifalt-stempel med avtrykket «bif.». Og dermed var saken biff.
Men i dag å bifalle vårt eget kjøttkonsum er faktisk en umulighet. Skulle verken klima eller egen helse være nok til å la ytrefileten ligge igjen på hylla, er det alltids det moralske perspektivet å dvele ved. Ja, vi trenger kjøtt. Vi skal spise kjøtt. Men økningen de siste åra fra 53 til 76 kilo, kan vanskelig forklares som noe annet enn ren fråtsing.
Hvis dyr skalleveuverdige liv, og bøte med livet, fordi vi skal spise oss mette og få dosa med proteiner, må det være av en viss nødvendighet og ikke fordi vi mangler ork til å finne på alternativer på super'n.