Sjelden har uttrykket å lese statistikk som fanden leser bibelen hatt større berettigelse. Jeg sikter til statsminister Erna Solbergs uttalelse i DN onsdag 24. juni. Saken dreier seg om hvilke tall man skal tro på når det gjelder den økende arbeidsløsheten. "Det er viktig å vurdere hva den faktiske (registrerte) ledigheten øker med. Hvis AKU-ledigheten er en friksjonsledighet, så trenger ikke de offentlige myndighetene å øke aktiviteten. Men hvis den registrerte ledigheten øker mer må vi se på sammensetningen av tiltakene, sier Solberg og legger til det at det er en del av budsjettdebatten". Ved å lese tallene på denne måten vasker hun hendene for alt umiddelbart ansvar. Jeg lurer på hvordan alle de har det som er en del av friksjonsledigheten, Å ja jeg er en del av friksjonsledigheten. Da så, da skjønner jeg hvorfor jeg må vente på tiltak i neste års statsbudsjett.
Bak statsministerens uttalelse kan man ane en manglende vilje til å ta ansvar. Det er også lett å tenke seg at hun lever så fjernt fra de arbeidsløses verden at hun ikke klarer å ta inn over seg hvordan det er for den enkelte. Jeg håper det er dette som ligger bak hennes manglende umiddelbare handlekraft. Inntrykket av en regjering uten evne eller vilje til nettopp å handle, forsterkes av Siv Jensens uttalelser tidligere samme uke. Hun gjentok på E24 at den økende arbeidsløsheten er et prioritert område som regjeringen skal komme tilbake til i neste års statsbudsjett.
Det økende antall arbeidsløse har ikke tid til å vente så lenge. Hver dag uten arbeid er en dag på vei til fortvilelse og motløshet. På Folkeuniversitetet Sør-Øst møter vi dem hver dag. De forteller at livet som jobbsøker er krevende. Etter hvert mister de troen på seg selv, på sine evner og kompetanse, og mange blir deprimerte. Professor Vibeke Lohne skrev i 2006 sin doktoravhandling om håp. Hun har dokumentert hvilken betydning håpet har for positiv utvikling. Andre forskere har tidligere kommet til samme konklusjon. Når Erna vasker hendene sine for det overordnede ansvaret, reduseres håpet for den arbeidsløse. Den enkelte vil føle at deres situasjon ikke har betydning, fordi tallene i statistikken ikke er alarmerende nok, ennå!
På toppen av det hele har arbeidsminister Robert Eriksson en egen agenda. Han har begrenset bevilgningene til NAV-kontorene så dramatisk, at saksbehandlerne har fått redusert mulighet til å handle kvalitativt og individualisert. Dessuten vil han påføre saksbehandlerne enda flere arbeidsoppgaver. Det er ingen tvil om at fremtiden ser mørk ut for de som i dag er uten arbeid.
Ikke vask hendene dine for dette Erna, ikke vent med å ta grep. Bak statistikken befinner det seg enkeltpersoner med familier og forpliktelser. Gi de innstanser som har kompetanse og ansvar til å jobbe med arbeidsløsheten, nok verktøy til å kunne tilby kvalitet i jobben med å redusere nettopp arbeidsløsheten. Gi de arbeidsløse håp Erna, før de mister motet og ender opp i en av de andre budsjettposene dine, nemlig trygdebudsjettet.