Kultur

Stopp stoppeklokkene!

Det er noe grunnleggende feil ved eldreomsorgen når helt naturlige variasjoner i menneskelige behov blir avvik.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet sammen med Marianne Borgen, SVs førstekandidat i Oslo

Eldrebyråd Aud Kvalbein påstår fortsatt at det ikke finnes stoppeklokker i eldreomsorgen i Oslo. Det er feil. Ansatte forteller om stoppeklokkene, og har til og med vist dem fram her i Dagsavisen. Det er på grensen til arrogant at eldrebyråden avfeier historiene som kommer fra utallige ansatte. Kvalbein påstår at det SV og Fagforbundet viser frem er en telefon, ikke en stoppeklokke. Men stoppeklokkene ser ikke lenger ut som de stoppeklokkene vi brukte på idrettsbanen i barndommen. Så lenge de ansatte har med seg et verktøy der de må registrere tiden de bruker til alle oppgaver, ut i fra et detaljert forhåndsbestemt tidsskjema, har vi en stoppeklokkeomsorg. Kvalbein påstår videre at vedtakene i hjemmetjenesten bare angir estimert tid for oppgavene som skal gjennomføres. Men når tidsskjemaene brytes, meldes det inn avvik. Om en gammel dame trenger litt ekstra tid til å få på støttestrømpene, er det avvik. Om en gammel mann fryser og trenger noen minutter ekstra med varm dusj, er det avvik. Det er noe grunnleggende feil ved eldreomsorgen når helt naturlige variasjoner i menneskelige behov blir avvik.

Vi har vært med hjemmetjenesten i Oslo på jobb, og sett stoppeklokkeomsorgen på nært hold. Vi hadde med oss en håndholdt datamaskin med en app som målte tiden vi brukte. På vei inn en dør settes klokken i gang. På vei ut døren, trykker man på stopp. Bruker du mer tid hos fru Hansen enn beregnet, lyser det rødt når du trykker deg ut. Tiden sendes til bydelens vedtakskontor, som går gjennom og leter etter avvik, for å se om pleieren bruker riktig antall minutter på hver av de eldre hun besøker. Det er bestemt på forhånd, og tar ikke hensyn til at mennesker ikke bruker like lang tid på å spise en brødskive eller gå på do hver dag. Høyresiden avfeier oss med at man er nødt til å ha en form for oversikt over hvor mye tid man tror hver eldre trenger, og at de eldre må vite når hjemmetjenesten kommer. Men dette er ikke tilfellet i dag. I hjemmetjenesten i Oslo vet brukerne bare at de får besøk mellom for eksempel klokken 8 og klokken 12.

Det er uansett ingen som mener at man ikke skal ha en overordnet plan for omtrent hvor mye tid de ulike pasientene trenger. Det vi vil ta et oppgjør med, er en stressende ordning som ikke etterlater rom for faglige vurderingene. Stoppeklokkene forteller de ansatte nøyaktig hvor mye tid de skal bruke på hver oppgave. Tre minutter til å skifte støttestrømpe. Ti minutter til å stelle sår. Alt skal kunne måles og telles.

Men god omsorg som ser hele mennesket kan ikke måles i minutter. Stoppeklokkeomsorgen tar ikke høyde for at de eldres behov endrer seg fra dag til dag. Vi har alle gode dager og dårlige dager. En detaljstyrt stoppeklokkeomsorg tar ikke hensyn til dette. Stoppeklokkementaliteten står i veien for både de eldres behov og de ansattes mulighet til å kunne gjøre faglige vurderinger.

Stoppeklokkeomsorgen står i veien for sunn fornuft. De aller fleste vil være enige om at det er lurt å bli litt lenger hos en som har en dårlig dag, og litt kortere hos en som har en god dag. Men om de ansatte tilpasser tidsbruken til slike varierende behov, blir det avvik, og de må svare på kritiske spørsmål om hvorfor de ikke har fulgt tidsskjemaet.

I Oslo har SV fått gjennomslag for å teste ut tillitsreform i fire bydeler. Tillitsreformen skal fjerne stoppeklokkeregimet, og heller gi de ansatte muligheten til å disponere tiden selv, sammen med de eldre og ut i fra den enkelte eldres behov. Inspirasjonen til denne tillitsreformen kommer fra København. Der har man kastet ut stoppeklokkene. I stedet er de eldre inndelt i besøksblokker, for henholdsvis lett, moderat og omfattende behov for hjelp. Hver pleier får ansvar for et antall eldre som til sammen skal være en overkommelig mengde i løpet av en dag. De styrer tiden selv. Det gjør at de kan tilpasse tiden til hver enkelt av sine eldre. Det gir mer rom for faglige vurderinger og mindre stress for de ansatte. Men enda viktigere: Det gir de eldre et tilbud som ser deres behov, også når de varierer fra dag til dag. Vil Kvalbein følge opp dette vedtaket?

Mer fra: Kultur