I dag legger Ludvigsenutvalget fram sin NOU om «Elevenes læring i fremtidens skole». Det snakkes om nye læreplaner, ny faginndeling, kanskje en ny skolereform? I mandatet til utvalget står det at: «Utvalget skal i hovedutredningen vurdere innholdet i grunnopplæringen opp mot krav til kompetanse i et fremtidig samfunns- og arbeidsliv.» Betyr det ingen dannelse i fremtidens skole? Hører man ekkoet av formålet med PISA-undersøkelsen, «Morgendagens arbeidstakere»? I delinnstillingen som kom i høst brukte utvalget kunnskapssamfunnet-retorikken: Eleven skal utdannes til å bli humankapitalen som skal sikre konkurransekraften som gjør at nasjonen overlever i den fremtidige globale økonomi. Her er skolen som et EXCEL-ark: bestilling, resultat, kostnad og fortjeneste skal beskrive utdannings- og oppdragelsesforholdet mellom voksen og barn, mellom lærer og elev. Konkurransen må vinnes, etter at oljen tar slutt.
Hvem sitter i utvalget? Jo, «Kjersti Kleven er medeier og styreleder i skipsbyggingskonsernet Kleven. Hun er styreleder i Norsk Industri. Hun er engasjert i næringslivets kompetansebehov og næringslivet som læringsarena.» Og «Mari Rege er professor i samfunnsøkonomi. Hun arbeider innenfor fagfeltene arbeidsmarkedsøkonomi, utdanningsøkonomi og atferdsøkonomi.» Rege gjorde seg for øvrig bemerket under NHOs årskonferanse i 2014 der hun argumenterte for «Barnehagebarns bidrag til samfunnsøkonomien – om den samfunnsøkonomiske gevinsten av tidlig læring». Hvor er lærerne og fagforeningene? Hvorfor fikk de ikke være med?
Her er grunnen: I norsk skole i dag ligger tre politisk-vitenskapelige styringsregimer som geologiske lag. Gudmund Hernes innførte mål- og resultatstyring på 90-tallet med byråkratisering og skjemavelde som resultat. Rektor ble byråkrat, og læreren druknet i papir. Kristin Clemet innførte rettighets- og teststyring etter PISA-sjokket i 2001. Skolen ble kunnskapsbedrift på markedet, eleven ble kunde, læring ble bestilling og resultat, rektor ble entreprenør og læreren ble kundebehandler. Skolen ble kommunalisert og kommunepolitikere uten fagkunnskap tok styringen i norsk skole. I Sandefjord ble skolen som parketaten og på Haugerud skole i Oslo ble det greit å bryte grunnloven, så lenge alle er enige om det og en gjør det innendørs. Og i det siste har de samme kommunepolitikerne, hjulpet at ivrige skolebyråkrater, kjøpt såkalte evidensbaserte undervisningspakker, eller «det som virker», som de pålegger lærerne å bruke. Selv om uavhengig forskning sier de ikke virker, at de ikke gir økt læring og at de skaper skoletapere.
Alt dette stiller seg imellom det viktigste i skolen, relasjonen mellom lærer og elev. Og det rammer elevenes læring. Ikke bare står læreren igjen som den eneste forsvarer av barna. Styringen gjør skolen gjennompolitisert fordi den først og fremst legitimerer det politiske nivå. Derfor må Haugerud-lærerene «forstå at en jobber i et politisk system der en har som oppgave å gjennomføre samfunnets bestilling. Og vil en påvirke kan han bare gjøre det gjennom stemmeseddelen». Og derfor har skolebyråd Anniken Hauglie «null tillit» til kritikere og «full tillit» til lærerne ved Haugerud skole. For skoledebatt blir forstått som kritikk av den politiske styring av skolen og da blir den offentlige skoledebatt et bikkjeslagsmål. Kritikk blir gjort til negative egenskaper ved kritikere, det politiske nivå skyver lærere foran seg og ingen får problematisert styringssystemet.
Det setter profesjonen opp mot politikken. Alle satser på læreren. Han skal «løftes» og etterutdannes. Master gjør mester, sies det. Men alle satser på læreren ved å styre ham. Slik er læreren et instrument en har «full tillit» til om han er lydig. Og «null tillit» til om han er ulydig. Dette er profesjonsparadokset i norsk skole: Lærere skal ha lengre utdanning, men de blir mer styrt. Det driver læreren ut av norsk skole. Rundt 15.000 ukvalifiserte underviser i dag i norsk skole. I videregående skole mangler rundt 20 prosent godkjent utdanning. En av tre lærere har sluttet siden Kunnskapsløftet ble innført i 2006. To av fem nyutdannede lærere slutter etter bare seks måneder. En av tre lærerstudenter slutter før de er ferdig utdannet lærer. Det er ikke praksissjokket som slår dem ut, det er praksissorg. Sorgen nyutdannede lærere opplever når de ikke får bruke den kunnskapen de har ervervet seg gjennom lærerutdanningen. Norsk skole vil mangle mellom 14.000 og 18.000 lærere om få år, i 2020 er tallet 23.000, og om ti år mangler norsk skole 38.000 lærere, ifølge SSB.
Derfor: Elevens læring i fremtidens skole forutsetter en utredning om styringen av norsk skole. Se til Sverige: Den 10. februar 2014 kom Utredningen om skolens kommunalisering. Den konkluderer: «Kommunaliseringen av skolen var i stor grad mislykket. Den har i de siste 20 årene bidratt til sviktende læringsresultat, økt ulikhet og lavere status for læreryrket. Mål- og resultatstyringen av skolen har vist seg å være mye mer ressurskrevende enn først tenkt. Dette har ført til en kraftig økning i arbeidsbelastningen til lærere og rektorer. Kommunene har ansvar for den dårlige lønnsutviklingen til lærerne og den fallende statusen til yrket.» For hva er ståa hos norske kommuner? De har i dag rundt 400 milliarder i gjeld, eller 75 % av inntektene. 80 % av kommunene kutter mellom 1 % og 5 % på skolebudsjettet for i 2015. Det ga streik i ved starten av skoleåret fordi kommuneøkonomien tvinger fram mer lærerarbeid for hver krone. Det vil gå utover elevenes læring i fremtidens skole.
Men der er et lyspunkt. Utvalget fremhever problemer med overflatelæring og at dybdelæring blir viktig. Men dybdelæring krever at styringssystemet i skolen ikke hindrer læring. Derfor må klasserommet gis tilbake til den som hjelper skolebarna å lære, til læreren. For det er læreren som skal lære opp eleven, også i fremtidens skole.