I vår fikk Telenor, Statoil og Yara ny sjef. Alle var menn. Ingen av de 60 største selskapene på Oslo Børs har kvinnelig sjef, ifølge en oppsummering Aftenposten har gjort. Administrerende direktør i Econa har satt fordelingen 60 mot null i perspektiv: Sjansen for at den lave kvinneandelen er tilfeldig, er statistisk sett 0,00000000000000009 prosent. Nokså nær null der, altså. Nylig endte vi på 50. plass da Den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen (ILO) undersøkte kjønnsbalansen blant ledere på alle nivåer både i offentlig og privat sektor.
I februar 2015 gjennomførte tankesmien Agenda, i samarbeid med Markedshøyskolen, et eksperiment der vi ga 100 studenter en historie om en svært ambisiøs toppleder i næringslivet. Halvparten av klassen leste om «Hans» og den andre halvparten leste om «Hanna». Resultatene var slående. Studentene likte Hanna dårligere enn Hans, og syntes Hanna var både en dårligere leder og en jevnt over dårligere person, til tross for at den eneste forskjellen mellom dem var fornavnet. Det var spesielt mennene som likte Hanna dårlig.
Uten unntak svarte studentene at svarene deres ikke ville bli påvirket om de hadde lest en fortelling om en leder av et annet kjønn. De stereotypiske holdningene er altså ikke bevisste. Studien ble første gang gjennomført på Harvard i 2003. Vår studie ble gjennomført 12 år senere, i et av verdens mest likestilte land. Når det gjelder stereotypiske holdninger, vet vi at bevisstgjøring hjelper. Grunnholdningene våre skapes når vi er små. Barnehager og skoler er lovforpliktet til å jobbe for likestilling og mot stereotypiske oppfatninger av kjønn. Forskning viser imidlertid at likestillingsperspektivet i hovedsak er fraværende. Innsatsen må forsterkes, slik at våre unge jenter og gutter ikke begrenses av kjønnsroller når de senere tar livsviktige valg. Skal vi sikre flere kvinner på topp må det nok imidlertid sterkere lut til. Det må stilles strengere krav for å forplikte styrene. Dette bør adresseres i likestillingsmeldingen.
For de fleste jenter i Norge er utfordringene andre enn hvorvidt de kan nå toppen i næringslivet. For noen handler det først og fremst om å tjene det samme som sin mannlige nabo. I gjennomsnitt tjener norske kvinner 85 kroner når norske menn tjener 100-lappen. Norge har et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder.
For andre handler det om retten til et trygt liv. Likestillingsminister Solveig Horne har selv vist til at 10 prosent av norske kvinner i dag blir utsatt for vold og overgrep i nære relasjoner. I tillegg til de svært alvorlige menneskelige kostnadene for den enkelte, koster volden samfunnet vårt opp mot 6 milliarder kroner i året. Vi vet også at en av fire jenter mellom 15 og 16 år viser tegn til depressive symptomer.
Så hva kan vi gjøre? Åtte år med en rødgrønn regjering sørget for tilnærmet full barnehagedekning. Det har betydd enormt for likestillingen. Mens mine spanske venninner velger bort barn for å kunne stå i jobb, henter jeg hver dag en glad og fornøyd 2-åring på vei hjem fra jobben. Det er det penger å tjene på. Hadde kvinner jobbet like lite som snittet i OECD, ville det medført et tap like stort som den norske oljeformuen.
Men også den rødgrønne regjeringen kunne gjort langt mer. Det har nemlig ikke skortet på forslag til løsninger. Det har vært forsket, utredet og foreslått svært mye på likestillingsfeltet i Norge. Tredeling av fødselspermisjon sto på forslagslista Likelønnskommisjonen la fram i 2008. De mente også det var behov for en likelønnspott for å gi norske kvinner et lønnsløft. Regjeringen sa nei. De hadde tunge argumenterer for sitt standpunkt, og det er det som ofte skjer med likestillingsfremmende tiltak. Andre hensyn veier tyngre når det kommer til handling.
Året etter engasjerte regjeringen professor Hege Skjeie til å lede Likestillingsutvalget. I 2011 og 2012 overleverte de minister Audun Lysbakken et tjuetalls konkrete forslag for å øke likestillingen i Norge. Deres viktigste konklusjon var at vi mangler et grunnfjell: Iverksetting av politikken. «Å ha fokus på likestilling er ikke det samme som at noe faktisk skjer. Jeg er overrasket over hvor dårlig gjennomføringen av likestillingspolitikken faktisk er», sa Skjeie til Dagsavisen da hun la fram utvalgets siste rapport.
Et grunnleggende problem med likestillingspolitiske virkemidler i Norge, er at ingen har myndighet til å få ting gjennomført. Det blir en unnskyldning for ikke å gjøre noe. Vi pleier ofte å trekke fram at vi har et lavterskeltilbud mot diskriminering: Både et likestillingsombud og en likestillingsnemnd. Og de går inn i sak etter sak, dokumenterer og viser hvor skoen trykker. Men det hjelper lite når de har så små sanksjonsmuligheter. Slik har det vært siden likestillingsloven ble vedtatt i 1978.
I slike saker kan Sverige være en inspirasjon. På likestillingsfeltet ligger de langt foran oss, både på poengtavla og i politikken. Likestillingsutvalget foreslo å bevilge 200 millioner til likestillingsarbeid årlig. Under konservative Fredrik Reinfeldt brukte svenskene til sammenligning 1,6 milliarder kroner på en særskilt likestillingssatsing bare mellom 2007 og 2010. De har også langt flere verktøy og metoder for å sikre likestilling lokalt.
I svært mange land i verden er kvinners og jenters rettigheter under angrep. Ifølge World Economic Forum vil vi først nå likestilling globalt i 2095. Norge kommer selvsagt langt bedre ut. Senest i fjor ble vi kåret til verdens tredje mest likestilte land (etter Finland og Island). Men også vi har langt igjen.
I dag skulle statsråd Solveig Horne (Frp) lagt fram regjeringens likestillingsmelding. Den er utsatt. Horne kaller seg hverdagsfeminist og har uttalt at «at god likestilling er å gi folk like muligheter». Verktøykassa er full av tiltak som kan hjelpe oss med det.