Torsdag er debattkveld både på svensk og norsk TV. NRK hadde samlet partilederne, mens SVT selvsagt skulle diskutere sitt eget debattklima etter å ha blitt knausifisert i forrige uke. For oss som er over snittet opptatt av Sverige, dette land av «hat og redsel», var det fristende å slå av Erna Solberg og se de enøyde cyklopene steike i sitt eget fett. Knausgård-debatten var like kjedelig som Jonas Gahr Støre på enern, men så skulle svenskene diskutere kvinners kroppshår. Jeg ble på Sverige.
«Hollywoodfruen» Åsa Vesterlund var invitert til å diskutere dette oppsiktevekkende hyppig debaterte tema. Introen var et klipp fra TV3-serien «Hollywoodfruer» der hun uttrykker sjokk og vantro når en av de bleika venninnene hennes sier at «busk», altså nedentil, er inne om dagen. Vesterlund er disappointed, og mener vennskapet må ryke, for hun kan ikke omgås eller ha folk på besøk som kan etterlate seg hår på hennes toalett. Jada. Jorden kaller.
Motdebattanten var den svenske kunstneren og medieprofilen Stina Wollter. Det var rått parti. «Om det är för mycket hår så hittar dom ju inte dit!» skrek blondinen forferdret til sitt forsvar. Det var en dustete tenåring i en voksen kropp med deformerte lepper og bleika hår som skulle forsvare at hun syntes hår på tissen var motbydelig mot et medievant råskinn med humor og ordet i sin makt. Bredbent satt Wollter og gestikulerte fra sitt buskete skritt og luktet seg under armene. Det var veldig gøy, og så absurd som hele debatten om kjønnshår fortjener. Ved siden av Hollywoodfruen, som en slags våpendrager, satt ei jente som mente «make up och hudvård» må inn som pensum i skolen. Jada. Jorden kaller.
Wollter satt skapet og dama på plass, for selv om det er absurd å diskutere noe så intimt i all åpenhet, så er det viktig osgå. Hun sprer holdninger som gjør barn usikre på kroppen sin. Hun krymper rommet. Veldig underholdende, men debatten om hår på tissen sier noe mer, det er en slags vestlig krampetrekning, tenker jeg. På den andre kanalen sto altså dystre politikere og snakket om Norge post olje, om en økonomi på vei sørover, om dramatisk økende ledighet, om klimaapokalypsen, om en uløselig flyktningetragedie.
Jorden kaller på oss alle om dagen. Vi står på kanten av et nytt alvor. Ikke Slutten, men slutten på en velstandsutvikling som har gjort oss fartsblinde. Vi har hatt så lite å bekymre oss for at vi har forsvunnet inn i våre egne navler. Våre egne kropper. Så langt inn har vi kommet at vi ikke finner veien ut igjen? Det er ikke bare svenske blondiner som har gjort det. Se bare på forsidene til landets tre største aviser i går. VG: «SLIK HOLDER JEG FORMEN», kronprins Haakon snakker ut om kroppen. Dagbladet: En skiskytter gifter seg på nytt. Og Aftenposten: En 84 år gammel mann blogger om klær. Jada. Jorden kaller.
En dag vil vi ha kommet ut igjen av navlen. Kanskje krever det et nytt alvor, med mindre melk og honning. Og da vil vi le av treningshysteriet, av sunnhetstyranniet, helseangsten, hygienejaget, av økomaten og designerhjemmene, av pengeiveren og boligprisfiksering, av konsulentbransjen, av de barberte skrittene, av all denne jævlige, utmattende selvbevisstheten. Vi vil en dag le av det hele som vi en gang lo av høyvannsbukser og Filmavisen. Eller?
