Legg til insentivordningen for internasjonale filmproduksjoner, og Widveys føringer mellom linjene er åpenbart: Norge skal satse på de store produksjonene, prioritere inntjeningsmuligheter og jage etter publikumstallene. Selv om kulturministeren understreker at også den andre filmen skal ivaretas, går ikke Filmmeldingens hovedlinjer i kunstfilmens favør. Etter en kinovår med til dels katastrofale publikumstall for norsk kunstfilm, er det lett å se for seg at de nye plattformnøytrale tilskuddsordningene vil favorisere publikumsvennlig, «bærekraftig» film. Når det foreslås et «fast track» i systemet rettet mot «suksessrike selskaper» som får slippe byråkratiet, er det snarere en Harry Hole enn en «De nærmeste» ordningen er myntet på. Holder vi oss til luftfartsspråket kan man se for seg at store kommersielle filmproduksjoner automatisk oppgraderes til «full flex», mens kunstfilmen stues inn på turistklasse.
Widvey understreker viktigheten av filmformidling, tiltak for barn og unge og cinematekenes rolle. Filmfestival-utvalget skal erstattes av et støtteutvalg, noe som blir positivt mottatt av festivalene selv. Midlene til dette skal nå gis over statsbudsjettet og regionene skal få ta seg av barna. De bakenforliggende årsakene til den uavklarte situasjonen for de filmkulturelle tiltakene skyldes den økonomiske kollapsen i bransjeorganisasjonen Film & Kino, etter at inntektene fra DVD-salget gjennom Norsk kino- og filmfond (NKFF) har forsvunnet. NKFF-midlene overføres nå til statsbudsjettet, og ansvaret for filmformidlingen overføres til Norsk filminstitutt (NFI) og de regionale fondene. I praksis blir nå Film & Kino en ren interesseorganisasjon med ansvar for Bygdekinoen, som er en svært viktig brikke for å bringe film i alle sjangre ut til et nasjonalt publikum. Nedbemanningen i den kriserammede organisasjonen vil nok likevel fortsette for fullt.
Cinematekenes framtid overlater kulturministeren til NFI å forvalte, uten at det betyr at NFI skal drifte dem videre. Det inkluderer Cinemateket i Oslo, som Widvey foreslår skilt fra staten i et slankeprogram for NFI som innebærer snarlig flytteprosess fra Filmens hus i Dronningens gate til mer kostnadsbesparende lokaler. I prosessen overføres dessuten Filmmuseet til en annen instans, mens filmklubbene ikke er konkret nevnt i løsningsforslagene. Akkurat hvem, hva og hvordan må Kulturdepartementet komme tilbake til i løpet av høsten.
Med andre ord følger Filmmeldingen mønsteret i de blåblås generelle forvaltning av kulturpolitikken, en delegering av ansvar og organisering uten større visjoner enn at andre pålegges å finne løsningene. I dette tilfellet får altså NFI ansvaret for å utrede en framtidig driftsmodell for landets cinemateker. For Cinemateket i Oslo er situasjonen ytterligere uavklart ved at det foreslås skilt fra staten samtidig som NFI har fått marsjordre fra Filmens hus og beskjed om at de ikke lenger trenger egne visningskinoer som de i dag deler med Cinemateket. De reelle velkomne tiltakene i en filmmelding som framstår som mangelfull på flere punkter, er at bransjen får lettet byråkratiet og at NFI i samarbeid med de regionale filmfondene får mer makt og ansvar. Innføringen av en lenge etterlengtet insentivordning skal gjøre Norge attraktivt som innspillingssted for internasjonale filmproduksjoner. Ordningen kan til en viss grad også demme opp for norsk filmflukt til land som allerede har insentivordning. Hvor vellykket den norske modellen blir, og hvor mye det gagner turist- og lokalnæring, vil avhenge av økonomisk størrelse og finansiell tiltrekningskraft. Også dette skal Thorhild Widvey komme tilbake til, men ordningen underlegges Kulturdepartementet og et eget insentivkontor skal etableres i Bergen. Det betyr at det blir opp til finansminister Siv Jensen å fylle Thorhild Widveys kulturbudsjett med drivstoff til å dekke både filmkulturelle tiltak og en attraktiv insentivordning. Vi tror det ikke før vi ser det.