Men hun tar feil. Hun har aldeles ikke avdekket noen kapasitet. Hun har i høyden fått svar på hva norske kommunepolitikere tror det er mulig å flertall for ut fra de rammebetingelser de for tiden opererer med.
La oss begynne i den andre enden: Jeg kjenner en kommune som på 50 år har fått redusert sitt folketall med 20 %, samtidig som folketallet i landet her økt med 25 %. For få år siden vedtok kommunestyret å legge ned alle skolene i den sør-østlige delen av bygda for å få budsjettet til å gå i hop. Arbeidsplassene i skogen er for lengst borte. Nesten alle gardsbrukene er nedlagt. Jorda ligger brakk, bygninger forfaller. Ennå går skolebussene, og ennå klorer folk seg fast og dagpendler de 3-4 milene til bygdesenteret. Men om ti år vil de grendene som ligger lengst unna, være tømt for folk.
Kommunen har sagt ja til å bosette asylsøkere og flyktninger og fulgt opp dette med vernet bolig for mindreårige, boliger for familier, opplæringstilbud og alt som hører med – i kommunesenteret. Men arbeidsplasser har vært et problem.
Nå ber regjeringen denne kommunen – i likhet med alle de andre – om å ta imot og bosette flere flyktninger og asylsøkere. Kanskje tar den mot fire til, for de folkevalgte har skam i livet selv om de som har valgt dem, grynter imot. For det er jo allerede atskillige tusen godkjente asylsøkere som allerede har sittet lang tid i mottak og ventet på å bli plassert i en kommune, og hva med dem? Og flere i kommunen mister nå arbeidet, og hva med dem? Og det koster jo penger, og hva med dem?
Ganske nylig har et samlet kommunestyre vedtatt en næringsplan hvor en, i samarbeid med det lokale næringsliv vil skape 30 nye arbeidsplasser i hvert av de nærmeste åra. Den nedadgående befolkningskurven må snus, for ellers vil statstilskuddet fortsette å synke med flere millioner.
Strategene vurderer hvilke bevegelser i meningsmålingene som en kan håpe på eller frykte.
Hvorfor er det ikke noen som ser hvilke store muligheter som åpner seg – for Norge og for de hjemløse – til utvikling? Det primære er naturligvis den humanistiske utfordringen som ligger i å bidra til å møte katastrofen i Syria på en best mulig måte. Men dersom en kan takle dette på en måte som bringer nytt liv til bygda, hvorfor ikke gjøre et forsøk?
Om 10 år vil flere av de grendene som blomstret for femti år siden, være tømt for folk. Jorda ligger allerede brakk, husene forfaller. Men de naturlige ressursene er de samme som tidligere.
Hvorfor ikke sette i gang et 5-årsprosjekt hvor en relativt ensartet gruppe av syriske flyktninger (landsbybakgrunn) får tilbud om å bosette seg mot å ta de lokale ressurser i bruk etter avtale med lokale grunneiere, kommunen og Staten.
Det må fagfolk til: tolker, helsepersonell, lærere.Kommunen kan øke sitt folketall med 2-300.
Jeg kunne fortsette å peke på oppgaver som må løses. Men det er det også andre som kan. Det enkleste er å latterliggjøre tanken - atskillig enklere enn å vende seg til den. Kom i hvert fall ikke og si at syrere ikke kan bo i en norsk utkant! De har allerede opplevd verre ting enn det. Kom heller ikke og si at folk i norske utkant-bygder kommer til å skrike nei. For hva er deres altarnativ til det forfallet de ser rundt seg?
Etter den 22. juli fikk vi høre om "ressurser som ikke fant hverandre".
Her er det et hav av ressurser. Finner de hveramdre?
Så er det et spørsmål om hvor syrerne vil velge å bosette seg på sikt. Tendensen er at syrere og andre innvandrere trekker mot byer og tettsteder hvor de har etablerte miljøer. Det kan tenkes at syrere bosatt i grendene i Trysil vil flytte ut som de tidligere beboerne i grenda.
Det er også et annet moment som må avklares hvis målet skal være å sikre befolkningvekst. Praksis i dag er at man først gis en midlertidig tillatelse, og med mindre man har gjort noe dumt får man permanent opphold etter tre år. Avtalen mellom regjeringspartiene og støttepartiene sier at denne grensen skal utvides til fem år. Den største endringen er imidlertid at det legges opp til at det skal gjøres en ny vurdering av beskyttelsesbehovet etter fem år. Har man fremdeles behov for beskyttelse blir det permanent opphold. Har man det ikke, må man reise hjem igjen. Det vil si skulle det ble fred i Syria i løpet av femårsperioden er det mange som må returnere til hjemlandet. Så gjenstår det å se om denne ordningen faktisk blir gjennomført , her er det mye upløyd mark. Men det vil i så fall bety at oppholdet i Norge for en del syrere blir midlertidig.
Befolkningsnedgangen i Trysil kan kanskje knyttes til situasjonen i skogbruk og landbruk generelt? Et annet paradoks er at det er behov for mat i verden mens rammebetingelsene for småbruk som i Trysil er for dårlige? At politikken favoriserer større gårder og en type landbruk som ikke passer i Trysil? Og så er det sauedrift/rovdyr osv.
Bjørn Frode
Trysil-samfunnet er, som de fleste kommuner ikke særlig imøtekommende mot fremmede og særlig ikke mot ”muslimer”. Men kommunen har sagt ja til å motta noen – jeg tror det er fire. I tillegg har vi en del bosatt her i Innbygda fra før. De er i en typisk ”klient”-situasjon med små muligheter til selv å påvirke sin situasjon.
Samtidig fortsetter folketallet å synke, med drastiske konsekvenser for statlig ”rammetilskudd” og kommunens økonomi. Folketallet er nå snart under 6 500. Det er 2 000 mindre enn på 50-tallet. Grendene er fraflyttet. Jorda ligger brakk. De tre skolene i østre og søre Trysil ble nedlagt for noen år siden (Så kom det to private Montesorri-skoler – på Østby og Plassen i stedet, så lenge det går.
Noen av oss mener at dette er en situasjon som roper på en løsning som ligger klart i dagen:
Trysil har plass og behov for nye innbyggere. Jeg husker at Trond og Gunda foreslo at kommunen skulle ta imot flyktninger/asylsøkere fra Bosnia på 90-tallet. De mente at det var gode muligheter for arbeid og bosetting i Ljørdalen. Selv hadde de behov for arbeidshjelp på garden. I flere år hadde de folk fra Tyskland, Israel, Polen som avløsere og medhjelpere på garden. Men i kommunen kunne de fortelle at bosnierne var byfolk som ikke egnet seg til slikt, og ingen tok det alvorlig.
Jeg stiller meg spørsmålet: Hvis en hel landsby i Syria er rasert og folk drevet på flukt, kan det ikke da være verdt å bosette dem noenlunde samlet og la dem i større grad enn det som har vært vanlig, ta hånd om sin egen framtid på et nytt sted? Hvis kommunen søker staten om midler til et ”forsøks-prosjekt” for en helt ny måte å bosette flyktninger/asylsøkere på? Folk blant dem med håndverkerbakgrunn kan bidra til å restaurere gamle hus til egne boliger. Folk med bakgrunn som husdyrbrukere kan settes i stand til å drive med sitt gamle yrke på en ny måte. Det vil være behov for tolker, helsepersonale, lærere osv.