Joachim Trier i bestefars fotspor

Vi møter filmskaperen før pressevisningene av «Louder Than Bombs» på selveste 17. mai, før dagens viktige gallavisning i Cannes’ luksuriøse Grand Theatre Lumiere. Selv er han lettet over at filmen ble ferdig.

– Det har vært helt sjukt rush. Filmen var ferdig for bare tre dager siden, sier Joachim Trier til Dagsavisen, og forteller at han fryktet det verste da musikken ikke var ferdig før sist helg.

– Rulleteksten er så mye lengre enn på mine tidligere filmer at komponist Ola Fløttum i all hast måtte få skrevet mye ekstra musikk. Da han kom med låten vi nå bruker, ble jeg så rørt at vi har bestemt at den skal spilles når vi går opp den røde løperen.

Les her hvilket terningkast Dagsavisen gir «Louder Than Bombs»

Les også: Viser sin nye film for kvinner

Sorgarbeid

Han kommer til verdens største filmfestival som en av forhåndsfavorittene til Gullpalmen, og i kveld klokka 22.00 ankommer han løperen med skuespillerne Isabelle Huppert og Gabriel Byrne, mens Jesse Eisenberg er hjemme i New York og spiller teater. I filmen spiller Huppert en avdød fotograf. Tilbake sitter en ektemann og far, og hans to sønner, som alle har sin oppfatning av moren. Manuset er i likhet med filmene «Reprise» og «Oslo, 31. august» skrevet sammen med Eskil Vogt.

– Vi er så tett sammensveiset og så følelsesmessig spontane når vi jobber, at vi kan la ideene komme fritt uten at vi må overanalysere alt. For å bruke en klisjé så er det som om vi lar en vind blåse gjennom filmen.

– Hva er det med deg og sorgarbeid, som også er vesentlig i dine første filmer?

– Jeg er veldig opptatt av minne og identitet, og sorg er en veldig viktig del av minnene våre. I denne filmen er jeg opptatt av revaluering av minnene. Hva skjer når barn blir voksne og får lyst til å løsrive seg. «Louder Than Bombs» viser en kamp mellom de ulike minnene og de gjenkjennelige konfliktene som oppstår rundt dem, sier Trier.

Med «Louder Than Bombs» kommer Joachim Trier på ett vis «hjem». Ikke bare har han vist film i Cannes tidligere, på en festival som offentlig har kalt Trier det største nye talentet i Scandinavia. I tillegg var Joachim Triers bestefar Erik Løchen med i hovedkonkurransen i 1960 med den modernistiske filmen «Jakten», en av de store norske kultfilmene.

Les også: Joachim Trier-film på skinner igjen

Les også:  Like før Cannes-smellet

Fellini

– Det er helt vilt å se hvem han var her sammen med. Her var Bunuel, Antonioni, Vincente Minnelli fra Amerika, og Fellini var her med «La Dolce Vita». Det er klart dette er blitt et mytisk sted for vår familie. Og jeg fikk en varm omfavnelse her med «Oslo, 31. august», så forventningene er store.

– Du snakket aldri med bestefaren din om Cannes, er det en fordel fordi du da kan bestemme din egen vei?

– Han gikk bort da jeg var ni år. Han lærte meg å hoppe på ski. Han var en mann med en dobbelthet i seg. Det ikke mange vet er at han var med i Pelle-gruppen som motstandsmann under krigen, og satt i arrest på Berg og overlevde så vidt. Så begynte han å spille jazz, og miksen av den sterkt krigstraumatiserte mannen og jazzmusikeren skapte et helt særegent kunstnerisk temperament. Det preget han resten av livet. Senere har jeg forstått hvor mye han betydde for norsk film. Han var den første kunstneriske lederen av Norsk Film, og ivret for en infrastruktur som han selv manglet rundt seg. Han fikk laget bare to filmer, og med «Louder Than Bombs» har jeg laget en film mer enn han fikk i løpet av karrieren. Det sier noe om hvor viktig den filmpolitiske dimensjonen hans var, sier Trier.

Følg oss på Twitter og Facebook!

– Og jeg kommer fra en familie som er mer enn vanlig opptatt av film, og ser vi på de filmene som har preget Cannes-programmet hvert år så vil det å være i Cannes automatisk bety noe helt spesielt for deg.

– Hva er oppskriften på å bli med i Cannes?

– Det er ingen oppskrift, og det er det som skremmer oss alle sammen. Flere store regissører har vært her flere ganger, og så plutselig er de ikke her lenger. Festivalen har selvsagt vært kritisert for å favorisere gjengangere, men i år er vi en stor gjeng nye navn som har fått slippe til, sier det norske Gullpalme-håpet, og legger til: – Samtidig er ikke film bare konkurranse. En festival som sier at de skal stå ved sine kunstnere over tid gjennom ulike forsøk, er en sympatisk festival.

Les også: Trier-film til Cannes