Fredag var det 100 år siden Norges største forsvarspolitiker, Jens Christian Hauge, ble født. Hauge er kjent for sine ord om at «det er dyrt å bygge opp et forsvar. Men det er en trygdepremie, og vi kan og vi må tåle det fordi det er nødvendig.»
Juristen som ikke var spesielt entusiastisk til Forsvaret før krigen, ble overbevist om betydningen av militær motstand mot okkupasjonsmakten under et fengselsopphold og ledet Milorg fram til krigens slutt. Som forsvarsminister var Hauge opptatt av å modernisere Forsvaret, og han havnet ofte i konflikt med generaler som hadde fått sin opplæring før krigen. Han var også en av arkitektene bak norsk tilslutning til NATO, etablerte Heimevernet og var pådriver for større bevilgninger til Forsvaret.
Det er mye av Hauges tanker vi kan lære av i dag. Det sikkerhetspolitiske bildet endret seg rett etter krigen. Invasjonen i Tsjekkoslovakia viste at Norge sto overfor et nytt Sovjetunionen. Forsvarsstrukturen og bevilgningene måtte endres i lys av dette.
Hauge var opptatt av teknologisk utvikling innen Forsvaret og var en av pådriverne for å få bygget opp Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) for å styrke norsk militærindustri. De siste årene har vi fokusert på å øke investeringer i moderne materiell framfor å opprettholde en kostbar basestruktur. Innkjøp av nye kampfly og nye ubåter er nødvendig. Mens Luftforsvaret ble etablert i 40-åra, har vi nå etablert Cyberforsvaret for å møte nye trusler i dag. Et eventuelt angrep mot Norge kan like gjerne starte med et angrep på våre datasystemer som et angrep fra lufta.
Industribyggeren Hauge var også opptatt av norsk forsvarsindustri. Han var sentralt med i utviklingen av Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikker, blant annet som styremedlem i 30 år. Det er viktig å ta vare på det statlige eierskapet i disse bedriftene i dag. Det handler om våre nasjonale interesser. Eierskap i disse bedriftene er mer enn butikk. Derfor trenger vi statlig nasjonalt eierskap og ingen ideologisk styrt privatisering. Jeg mener at det er viktig å bevare det statlige eierskapet i Kongsberggruppen og NAMMO.
Med etableringen av Heimevernet (HV), der Linge-karer og Milorg-veteraner deltok, ble arven fra motstandskampen ført videre etter krigen. Slik kunne vi raskt mobilisere forsvarsstyrker mot overraskende angrep hvor som helst i landet, derav HV sitt gamle motto «Overalt Alltid». Det ligger et potensial i Heimevernets landsdekkende organisasjon, blant annet som en støttespiller for dagens spesialstyrker. Endringene i trusselbildet gjør det absolutt aktuelt å tenke nytt rundt Heimevernets oppdrag og organisering.
Da Frankrike ble utsatt for terrorangrep tidligere i år, mobiliserte de 5.000 politifolk og 10.000 fra Forsvaret. Heimevernet kan mobilisere raskt og kan ved et eventuelt terrorangrep kunne være med på å spille en avgjørende rolle i å skape trygghet for befolkningen i hele landet.
I dag ser vi også et Russland som har vist evne og vilje til å bruke militær makt overfor Georgia og Ukraina. Våre naboland opplever grensekrenkelser, og vi observerer økt militær aktivitet nærmere vår grense. Til forskjell fra den gang, har Norge i dag imidlertid et langt tettere samarbeid med Russland og et utbredt folk-til-folk-samarbeid.
Ingen utenlandske baser på norsk jord og andre beroligelsestiltak overfor vår store nabo i øst, kombinert med oppbygging av et moderne forsvar og sterk alliansetilknytning, var grunnlaget for norsk sikkerhetspolitikk etter krigen. Slik bør det også være i dag. Vi styrker vårt samarbeid med Russland i nord innenfor blant annet forskning og miljø og søker samtidig et tettere samarbeid med andre NATO-land for å styrke Forsvaret i våre nærområder.
Internasjonale operasjoner er en del av våre internasjonale forpliktelser. Hauge var tilhenger av at Norge deltok i Tysklandsbrigaden, til tross for at vi etter krigen hadde store oppgaver her hjemme, både sivilt og militært. Hauges tanke var at når vi stilte opp for britene, ville det gjøre det lettere å få sikkerhetsgarantier tilbake. På samme måte kan vi se på bidrag til internasjonale operasjoner i dag som et bidrag til vår kollektive sikkerhet for å hindre terrorisme, men også som et bidrag til våre allierte for at de skal stille opp for oss dersom vi trenger det.
Hauge sto sentralt da Norge etter krigen skulle velge mellom nøytralitet og et eventuelt nordisk forsvarsforbund eller en atlantisk orientering og medlemskap i NATO. Hauge var opptatt å bygge et norsk forsvar som ivaretok våre sikkerhetsbehov og gjorde oss i stand til å holde ut fram til vi kunne ta imot alliert hjelp.
Et endret sikkerhetspolitisk bilde har aktualisert vår avhengighet av alliert hjelp og gjør det nødvendig med en økt satsing på forsvar. Vi trenger et bredt tverrpolitisk forlik for en styrking av Forsvaret når vi skal vedta neste langtidsplan for Forsvaret. Etter andre verdenskrig var det stor oppslutning om behovet for å bygge et sterkt forsvar. En bredere forståelse for et sterkt forsvar må vi skape også i dag.
Det er mye av Hauges tanker vi kan lære av i dag.
