Den som trodde at mannfolk ikke viser følelser, oppfordres til å få med seg neste hjemmekamp.
Kunstgressbanen på Marienlyst lyser evig irrgrønn og fin mot oss. Den er ikke ny, men som unionen synger: den har sjarm. Sesongen er i gang, og i år er det ekstra spennende. Vil vi klare å leve opp til fjoråret? Vil vi overleve uten Martin Ødegaard? Kan danske David Nielsen oppnå det samme som Deila? Og hva kan vi egentlig vente oss av den brunkledte erkefienden?
To hjemmekamper har jeg fått med meg hittil i år. Det annonserte hatoppgjøret mot Mjøndalen, og nå den siste hjemmekampen mot Sandefjord. Jeg ble med i siste liten – det jo hyggelig å gjøre noe sammen hele familien. Jentungen ville ha ansiktsmaling – hvorfor ikke? Jeg fant fram malerskrinet og malte hele fjeset i blått-hvitt-blått. For blått er jo blått, ikke sant? Men nei ... Allerede i billettluken innså jeg at min blåfarge var litt for lys, litt for gul – litt for Sandefjord. Jeg skyndte meg å kjøpe et stort, varmt, riktig blått flagg og surret det som en kvelerslange rundt halsen hennes. Bare de blå øynene tittet fornøyd fram og hun sang: «Godset fra Drammen, det er ekte sjæææærlihet! Godset fra Drammen – i all evigheeeet!»
Evig kjærlighet, faktisk. Det er noe fint over det. Under Mjøndalen-kampen sto jeg like rett ved unionen og hørte de litt hese, usynkrone mannsstemmene runge over seteradene. Det er kanskje ikke de dypeste kjærlighetshymnene, men det er definitivt ektefølt mannspoesi:
Vi er Godset – blått og hvitt
Elsker Godset – ifra Drammen
Ingen andre – i hjertet mitt.
Og du må ikke tro de bare synger én sang. De synger, skråstrek brøler, ut sin kjærlighet i nitti minutter. Med egen forsanger. Hele kampen! Klapping og kroppsbevegelser med og uten skjerf – en hel workout. Om de etterpå fortsetter med kjærlighetserklæringene hjemme hos kona, er heller uvisst. Men at det er ektefølte følelser for laget, er hevet over tvil. Og det smitter. Jeg kan ikke ikke klappe. Kan ikke ikke rope Heia Godset, som går som et ekko på tvers av tribunene. Og når forsvaret driter seg ut og det nesten blir baklengs, tar jeg meg i å rope så høyt at guttungen blir flau og synker ned i setet ved siden av meg: Mammaaa.
Fotball er følelser. Sterke følelser. Temperament. Desperasjon. Ekstase. Ja, det er noe unorsk ved det. Kanskje er det derfor litt skremmende for oss trauste nordmenn. Vil det ende opp i hooligans slagsmål i sidegatene ved puben? Blir det kald krig og brutte forsyningslinjer mellom Drammen og Mjøndalen? Hærverk og opprør? Avisene skriver om borettslag i Mjøndalen som forbyr Godset-flagg på balkongene. Kun Mjøndalen-flagg er tillatt – ja, også det norske, da (under tvil).
Sjokkerte leserinnlegg forteller om speakeren på Marienlyst som konsekvent omtalte Mjøndalen som postnummeret 3050 – tilfeldigvis pinkoden på kålhoder i Kiwi-butikkene i Drammen. I forkant av Strømsgodset-Mjøndalen gikk jeg gjennom byen og hørte på de søte fornærmelsene som haglet mellom blå- og brunkledte supportere.
– Æsj, de lukter … var det ei jente med Godset-caps som slang til en brunkledt, som på sin side svarte med å synge: «Og Godset rykker ned, og Godset rykker ned». Og jeg lo for meg selv der jeg gikk. Det minnet meg om årene da jeg bodde i Bergen, og Brann hadde noe å komme med. For bergenserne er stolte av byen sin, og du tuller ikke med Brann. Da er det ekstra gøy å være på kamp. Når det er litt temperatur og mannfolk åpenlyst klemmer hverandre – eller gråter utrøstelig når laget taper. Det siste året har det beklageligvis blitt mest av det siste for Brannsupporternes del. Men her i Drammen har vi håpet – og trua! Drammenserne er minst like stolte av byen som skarrende vestlendinger.
Fotball gir opplevelser av stolthet og glede, hat og sorg. Og det er jo ikke som at du står der alene og heier. For en innflytter kan det være selve nøkkelen til integrering og fellesskap. På tribunene står hele byen samlet. Pølsespisende unger som har malt seg i ansiktet, bestemødre med caps og sittepute (praktisk på kalde seterader). Det er de ihuga, med Strømsgodset tatovert over hele overarmen – eller hvorfor ikke skallen? Unge og gamle, kvinner og menn, hele familier som akkurat denne dagen har tatt blå – eller gullskjerfet sitt om halsen for å hylle spillerne som skal ut i krigen for byen sin. Hvor grovt kan det egentlig være at tilhengerne hopper opp og ned på hjemmetribunen når unionen klemmer til med: «Hvis du ikke hopper nå så er du mjøndøling!» Det er jo ikke det at jeg misliker Mjøndalen på ekte.
Jeg har Godset i mitt hjerte, men krysser fingrene for Mjøndalen også når de spiller (såframt det ikke er i samme kamp.) Det er jo gøy når flere lag lykkes! Når to nabobyer kan skape patriotisme og overskrifter, og brake løs på banen i 90 dedikerte minutter for etterpå å takke for kampen. Ikke akkurat hatoppgjør som i sydligere strøk, hvor det er lynsjestemning mellom supporterne og spillerne får drapstrusler hvis de spiller dårlig. Her er straffen et dårlig terningkast i lokalavisa – og i verste fall et stygt blikk på nærmaten.
Personlig hets er nei. Trakassering og diskriminering nei. Men et eller annet sted må det være lov å vise følelser. Dessuten er det kaldt i skyggen på Marienlyst tidlig på våren. Og hvis heiingen kan bidra til at spillerne presser seg litt ekstra for å sparke ballen inn i det hersens målet – da må det være lov å si: Slipp følelsene løs! Heia Godset!
Publisert i Dagsavisen Fremtiden tirsdag 5. mai