Av: Terje Carlsen, frilansjournalist
Allerede drøyt ett år etter okkupasjonen kom den nazistiske nyordningen for filmbransjen, med ”Forordning om kinematografbilder” av 30.4.1941. Den samlet all makt i Statens Filmdirektorat, som straks rykket fram på flere fronter med dets sjef Leif Sinding. All spilleproduksjon ble nu lagt til private produksjonsselskaper (Iversen, Gunnar 2011).
Nazistene med Terbovens kommisariske statsråder Erlings Sandberg og Frederik Prytz var likevel rause med tilskuddene til film og teaterproduksjoner. I statsbudsjettet for budsjettårene 1941/41 og 1942/43 er det påslag på alle poster hva gjelder film og teater. Det gjelder også «Jøssingredet nr. 1», Trøndelag Teater, som får et påslag på i overkant av tohundretusen for produksjon av ny scenedramatikk
Film og teaterproduksjon ble delvis finansiert gjennom den såkalte luksusskatten, som var en avgift publikum betalte på billetter til film, teater og annet skjørlevnet. Die Deutsche Wochenschau ukerevy gikk som forfilmer og var massiv Nazi-propaganda. Filmsuksessen, En herre med bart, gikk som høstreportoar og juleprogra på norske kinoer i Oslo, Bergen, Trondheim og andre byer samtidig med at 532 jødiske menn, kvinner og barn ble arrestert og uttransportert med troppetransportskipet Donau, i 1942.
I de bærende rollene var Per Aabel og Wenche Foss. Filmen var regissert av Alfred Maurstad og produsert av Triangel Film, som hadde passert nyordningens nåløye. Gjennomgangsmelodien ble en landeplage. Slik fikk nazistene og deres medløpere fokus vekk fra grusomhetene som skjedde med jødene, og de mange henrettelsene av nordmenn i Midt-Norge under unntakstilstanden høsten 1942.
Ingenting tyder på at NS-myndighetene eller tyskerne, bedrev omfattende sensur av film og teater. Nationaltheatret satte opp Et dukkehjem i mai 1940. Manus var fra førsteutgaven av boka. Det er noen skuespilleres notater i dem, men ingenting som tyder på endringer og sensur (Ringdal (2000:236). Heller ikke Noras abdisering som hustru ble strøket av manus.
Einar Sisseners revy Norrønafolket vil fare på Chat Noir måtte imidlertid opp i en fornyet og sensurert versjon i mai 1940. I arkivet etter Chat Noir finnes en del manus og brev med strykninger og godkjenninger fra krigsårene, ifølge forskningsbibliotekar Benedikte Berntzen ved Nasjonalbiblioteket.
Tyske soldater og offiserer gjestet regelmessig kinoene, teatrene, og revyscenene i Oslo, Bergen og Trondheim, og i småbyene rundt om i landet der det var forlegninger. Da Nationaltheatret fikk forespørsel om å annonsere i NS-avisa, Fritt Folk, var svaret prompte ja. «På styremøtet 13. september ble det bestemt at tyske soldater i uniform skulle få billetter til halv pris», (Ringdal 2000:238). Det ble også arrangert festforestillinger på Nationaltheatret for Terboven og SS-offiserer.
Tonen mellom Wenche Foss og Teaterdirektoraret var dog ikke alltid like hjertelig. I en anmeldelse av Ellen Borgs oppsetning på Centralteatret, Den gyldne kro, skriver Finn Halvorsen, at Wenche Foss også kunne ha vært en flink skuespillerinne «hvis hun bare ikke var så opptatt av å gjøre seg for publikum og hvis hennes spill til å begynne med ikke var blitt skjemt av et så lite flatterende toalett». (Aftenposten 18. november 1942).
Halmstrået på Centraltheatret med Wenche Foss og Per Aabel hadde mange ironiske tekster som ble sensurert etter 1 måneds spilletid, forteller forskningsbibliotekaren. -Per Aabel nevner i sine memoarer underlig nok ikke at Et Dukkehjem-oppsetningen på Nationaltheatret ikke ble forsøkt sensurert, sier hun. I Tyskland ble det også spilt mye Ibsen under krigen. De brukte heller ikke der alternative Kinder, Küche, Kirche-finalen, der Nora blir hos sin mann.
Teatersjef Henry Gleditsch skal ha sørget for at Trøndelag Teater var kjemisk fritt for NS folk, tross påleggene fra Finn Halvorsen i Teaterdirektoratet. Gleditsch måtte bøte med livet for sin standhaftighet mot nazimyndighetene. Henry Gleditsch ble arrestert og henrettet av tyskerne 7. oktober 1942. Det trønderske publikum boikottet teatret, og driften opphørte 24. oktober 1944.
Hovedstadens skuespillere syntes mer pragmatisk enn trønderne. Men også Oslo-skuespillere ble arrestert av tyskerne, deriblant Henki Kolstad og Leif Juster i tilknytning til med teaterstreiken. Juster måtte friste halvannen sommermåned på Møllergata 19 i 1941. Det skapte problem for framdrifta av innspelinga av, Den forsvundne pølsemaker. Leif Sinding i Filmdirektoratet henvendte seg ifølge Riksarkivet seg til tyske styresmakter og bad om forståelse for saken. Den forsvundne pølsemaker ble en stor suksess og er en av norsk film sine klassikere.
Wenche Foss og andre norske skuespillere balanserte på en stram linje under krigen. Noen ¨åpenlys motstand bidro hun ikke med. «(…). Wenche Foss spilte hver dag under hele krigen-enkelte ganger to forskjellige forestillinger per dag-unntatt under teaterstreiken (…)», skriver kulturjournalisten Mona Levin i Jan E. Hansens biografi, Kjære Wenche (Gyldendal forlag 2002:50).M
en Wenche Foss skal ha skjult hjemmefrontsmannen, Erik Børresen, da Gestapo drev klappjakt på ham. Wenche Foss’ mann, Alf Scott-Hansen, satt på Grini i 1942, men ble løslatt utpå høsten. Alf Scott Hansen var for øvrig påtenkt som Siemensdirektør Frithjof Heyerdahl sin etterfølger. Frithjof Heyerdahl, familievenn av Stangfamilien, var kjent som meget tyskvennlig, og døren hos Terboven og Hagelin sto alltid åpen for ham. Wenche Foss ble senere gift med Thomas Stang, bror av idrettsminister Axel Stang i Quisling-regjeringen. Heyerdahl var gjest i den storslåtte 50 årsdagen til Adolf Hitler i 1939.
Anmodningen fra LO og Arbeidsgiverforeningen, og en rekke samfunnstopper, deriblant Thomas Stang, Wenche Foss’ andre ektemann, og bror til kommisarisk statsråd, Axel Stang (rykket inn i Aftenposten 15. april 1940) var da også at «hjulene måtte holdes i gang».
Kanskje var det nødvendig for Wenche Foss, Per Aabel og andre unge skuespillere, at de i noen grad spilte med nazistene, for å skape seg et rom for å bidra til et minimum av motstand mot okkupasjonsmakten og NS-myndighetene? Fra Quislings Kulturting meldes ifølge dokumenter fra Riksarkivet, at det tilspisser seg mellom kunstnerne og NS-myndighetene ettersom krigslykken snur for nazistene.
Vedrørende utdelinger av kulturprisutdelinger til kunstnere skrives i anledning Quislings Kulturting i 1943: «(…) De forfattere og skuespillere som her måtte komme i betraktning, vil nemlig enno aldeles sikkert vegre seg mot å motta en slik pris. Heil og Sæl. Finn Halvorsen»
