En kjølig mars morgen i 1992 kom en liten jente til verden på Aker sykehus i Oslo. Foreldrene hadde ikke klart å bestemme seg om navn enda, selv om de hadde lånt navnebøker på biblioteket og visste at de ventet «ei lita tulle». Underlig at begge foreldrene samtidig sa navnet «Silje» med det samme de så henne, og slik ble det.
Silje vokste opp i trygge og gode forhold og var foreldrenes første barn. Noen år senere fikk Silje en lillebror, og hun var veldig glad i lillebroren sin og tok kjærlig vare på han, slik storesøstre gjør. Silje vokste opp, begynte på skolen og var det man kan kalle veldig skoleflink. Hun var med i elevrådet, var aktiv innen idrett, og hadde et naturtalent innen sang og skuespill, og ble senere i ungdommen to ganger invitert til å delta på audition for Idol, noe som hun dessverre takket nei til - hun orket ikke. Silje ble nemlig alvorlig syk en vårdag i 2006, da hun nylig hadde fylt 14 år. Hun kollapset hjemme og ble i full fart sendt til barneavdelingen på Ullevål sykehus. Etter mye frem og tilbake på sykehuset, ble Silje høsten 2006 diagnostisert med kronisk utmattelsessyndrom (ME). Legene hadde også funnet en liten lesjon (cyste) i hjernen på Silje, men legene mente denne ikke hadde noe med hennes tilstand å gjøre.
Silje var mye sengeliggende de nærmeste årene, hun var utmattet med lite energi og slet mye med sterk hodepine. Hun mistet mer og mer kontakten med sine venner, da hun gang på gang måtte si nei til dem når de foreslo aktiviteter for henne. Hun orket rett og slett ikke.
Men allikevel, sakte men sikkert ble Silje noe bedre, men hodepinen og all fravær fra sosialt liv hadde satt sine spor, hun var lei seg og deprimert. Kunne denne «cysten» i hodet hennes allikevel være en forklaring på hennes hodepine problemer og kanskje også hennes depresjon? Legene var usikre, men ble enig om at denne cysten skulle følges opp med hyppig kontroller. Det ble dårlig med oppfølging, og ble det tatt et MR bilde, så klarte de gang på gang å sende resultatet til feil sykehus, og til leger som hadde sluttet eller bytte arbeidssted. Dette var under OUS sammenslåingen!
Sakte men sikkert begynte Silje og komme tilbake til livet, og siste del av 2009 og første halvdel av 2010, da Silje hadde rukket å bli 17 år, føltes det som hun virkelig var tilbake til livet. Hun hadde vokst seg til å bli en ung vakker kvinne til tross for alle utfordringene hun hadde hatt. Fortsatt var hun plaget med hodepine og til tider litt tung til sinns, men litt av den gode gamle Silje var på vei tilbake. Hun hadde fått god hjelp av BUP (Barne og ungdomspsykiatrien) frem til nå, men den hjelpen ble brått borte den dagen hun fylte 18 år. «Jeg gruer meg til den dagen jeg fyller 18 år», sa hun til sin far noen dager før den store dagen. «Hvorfor det jenta mi? Trodde virkelig du gledet deg til å bli myndig?» responderte faren. «Du skjønner det pappa, at når jeg blir 18 år, så blir jeg automatisk forflyttet til voksenpsykiatrien, og jeg har hørt så mye fælt om det», svarte hun lavmælt og med gråten i halsen. Naiv og uvitende som faren var, trøstet han datteren med at «så ille er det nok ikke, de er jo profesjonelle, og i Norge så har vi jo det beste helsevesenet i hele verden, så dette går nok helt fint skatten min». Silje svelget ikke denne forklaringen som faren hadde håpet, hun visste nok mye bedre om dette enn hva faren gjorde.
Kun uker etter at Silje fylte 18 år, begynte de å eksperimentere med henne. Satte nye diagnoser slik at de selv kunne prøve ut nye, og livsfarlige medikamenter på henne. Hun var jo åpenbart deprimert, og suicidal! Ingen og da menes INGEN i psykiatrien overveide en eneste gang at kanskje, KANSKJE denne «cysten» i hennes hode kunne ha noe med dette å gjøre. Nei da, Silje hadde nå blitt en «forsøkskanin» i psykiatrien - i verdens beste helsevesen. De prøvde ut nye medisiner månedlig, de hadde aldri tid til å seponere tidligere medikamenter før de gikk i gang med nye typer. De prøvde og de feilet, de prøvde, de feilet og de prøvde og de feilet igjen. Hele 20 forskjellige medikamenter eksperimenterte de med, hvorav 8 av disse med advarsler på pakningsvedlegget som: «Skal ikke benyttes av unge under 18 år», «bør ikke benytte av unge under 25 år», «fare for selvmordstanker», «må følges nøye opp», «plutselig død» osv. Silje leste aldri disse pakningsvedleggene, og hun ble aldri informert om disse farene fra sine leger. Foreldrene visste ingenting på grunn av taushetsplikten.
Silje ble ikke friskere av alle disse medikamentene, hun ble sykere og mer og mer fraværende, noe foreldrene fortvilet ble vitne til. De ville hjelpe, men Silje som nå hadde blitt en «legal narkoman» av alle de sterke narkotiske medikamentene, ville ikke ha hjelp av foreldrene, og gir ikke pasienten samtykke, så blir det satt opp en «mur av taushet» fra helsepersonellet. Foreldrene hadde dog ingen planer om å gi seg, og fikk til slutt overtalt Silje til å legge seg inn til avrusning for å få redusert den enorme mengden med medikamenter hun hadde fått fra helsevesenet. På det meste fikk hun 19 sterke piller hun skulle ta hver eneste dag (beroligende, antidepressiva, sovepiller, smertestillende, sentralstimulerende medikamenter). I etterkant fant foreldrene ut at hun hadde fått nærmere 15 000 doser av reseptbelagte medikamenter de siste 2,5 årene av hennes liv.
Silje lever ikke lenger, det ble for mye for henne. Hun orket ikke mer, og valgte å forlate denne verden den 5 november 2012. Hun tok sitt eget liv i en alder av 20 år, i all ensomhet - på et hotellrom i hovedstaden.
I et brev til foreldrene og til lillebror, skrev hun at hun elsket dem, og at de aldri, ALDRI måtte tro at det var deres feil. Det er systemet som har sviktet, skrev hun.
Foreldrene opprettet en tilsynssak mot Akershus universitetssykehus, som var ansvarlig for Siljes behandling de siste årene. Foreldrene fikk medhold på samtlige punktene de hadde klagd på: Silje hadde fått feil diagnoser – hun fikk uforsvarlig medisinering – hun ble feil behandlet – det var dårlig evaluering – slurv i journalene – dårlig forebygging – mangel på melderutiner og mangel på kontakt med pårørende. Ahus hadde brutt spesialisthelsetjenesteloven, helsepersonell loven og journalforskriften.
Foreldrene fikk unnskyldning fra ledelsen på Ahus, som også ble sendt på riksdekkende tv. Akershus universitetssykehus sende tilsvar på forbedringspotensialet på hele 26 sider tilbake til helsemyndighetene på bakgrunn av Siljes død. Men ingen har blitt straffet, og ingen vil nok bli det heller.
Pappaen til Silje tenker ofte at: «hadde hun blitt forgiftet av en enkeltperson, så hadde politiet brukt alle de ressursen de har, funnet gjerningsmannen og dømt vedkommende for drap», men slik er det ikke når det er myndighetene selv som bidro til å forårsake hennes død.
Joda, foreldrene har politianmeldt Akershus universitetssykehus, for medvirkning til Siljes fatale valg denne november dagen. Det er over 5 måneder siden de levere anmeldelsen og enda har ikke påtalemyndighetene vurdert ferdig om saken i det hele tatt skal etterforskes!
Siljes, eller Silje Benedikte som hun ønsket å kalle seg, skjebne er på ingen måte unik. Psykiatrien eksperimenterer fortsatt, de fortsetter å skape «legale narkomane», de fortsetter å overmedisinere og feilmedisinere og de fortsetter å skriver ut resepter med «gaffel», og her er det absolutt ingen aldersgrense som gjelder. En enkel «quick fix», lykke til - neste pasient vær så god.
Nesten 2 ½ år etter Siljes død, fikk foreldrene endelig en spesialist vurdering fra en nevrokirurg som konkluderte med at Siljes cyste i hodet, som for øvrig ikke var en cyste men en ondartet kreftsvulst, mest sannsynlig var årsaken til hennes enorme hodepineplager, og at denne svulsten også mest sannsynlig var årsaken til hennes depresjon. Silje Benedikte skulle mest sannsynlig aldri vært i psykiatrien i det hele tatt.
Når vil noen ta ansvar for at denne galskapen slutter?Hvor mange flere mennesker skal få sine liv ødelagt? Hvor mange flere mennesker skal miste livet med denne formen for «behandling»?
Norge har nok et av de beste helsevesen i verden, men når det gjelder psykiatrien så må noen ta ansvar og rydde opp! Når det er sagt så er det helt klart noen som må ha medikamenter for sine psykiske lidelser, men dessverre så er psykiaterne alt for raskt fremme med sine reseptblokker, uten å se den totale sammenheng, nemlig det å se menneske som et menneske og ikke en diagnose.
