Kultur

Menneskerettigheter i en moderne verden

Menneskerettighetene er sentrale i internasjonal rett, og de har en lang historie. I denne artikkelen tar jeg for meg noen viktige aktører i det internasjonale menneskerettighetssystemet, og deres styrker og svakheter.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Menneskerettighetene er et viktig tema som opptar mange. De har en lang historie, og vi kan spore dem tilbake til tiden like etter den franske revolusjonen og den menneskerettighetserklæringen som da ble underskrevet.

I denne artikkelen ser jeg nærmere på noen sentrale aktører som jobber for å fremme menneskerettigheter og drøfter ulike muligheter og utfordringer som disse har i arbeidet sitt. Jeg ser særlig på FN, og noen organisasjoner som er underlagt FN. Dette er fordi FN er en veldig sentral aktør i dette arbeidet. FN er den eneste organisasjonen hvor nesten alle land i verden er medlemmer, og FNs Generalforsamling er det nærmeste vi kommer et «verdensparlament». (Mellbye og Kval, 2012: 283). Dette er noe av grunnen til at FN har flere muligheter til å fremme menneskerettighetene.

De forente nasjoner (FN)

Et eksempel på hva FN kan gjøre, er å fatte vedtak i Generalforsamlingen, hvor statsledere fra hele verden møtes, og alle land har en stemme hver. Forsamlingen har mandat til å diskutere temaer og komme med anbefalinger som er innenfor de rammene som FN-pakten setter. Som regel holder det med «simpelt flertall» (en trenger altså ikke mer enn at halvparten av landene stemmer for) for å få til et vedtak, selv om det i noen viktige saker kreves 2/3 flertall. Disse vedtakene får gjerne stor oppmerksomhet i media, noe som er særlig viktig i en verden hvor mange bare er noen tastetrykk unna nyheter fra hele verden. Generalforsamlingen har også en mer uoffisiell mulighet til å fremme menneskerettigheter. Delegatene i forsamlingen er statsledere, og har mye makt i sitt hjemland. At de jevnlig omgås hverandre kan være med på å skape tillit mellom dem, noe som i sin tur åpner for at statsledere fra land hvor menneskerettighetene står sterkt (som Norge), kan påvirke statsledere i land hvor situasjonen er motsatt (som Syria og Nord-Korea).

Generalforsamlingen velger FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC), som samordner FNs aktiviteter innenfor områder som menneskerettigheter, miljøproblemer, bekjempelse av fattigdom og så videre og vedtar de overordnede planene for hva FN skal gjøre, som å godkjenne budsjettet for fredsbevarende operasjoner og å legge planer for utviklingsarbeidet til FN. Dette gir forsamlingen stor mulighet til å påvirke arbeidet med menneskerettigheter (Mellbye og Kval, 2012: 283).

Ved første øyekast kan Generalforsamlingen likne på et «storting for hele verden». Men i praksis er det ikke sånn. Forsamlingen har ikke makt til å pålegge en stat å gjøre noe, så om en stat for eksempel bestemmer seg for å la være følge deler av Konvensjonen om økonomiske og sosiale rettigheter, kan ikke Generalforsamlingen tvinge den aktuelle staten til å oppføre seg. På bakgrunn av dette, sier en gjerne at FN ikke er mektigere enn det medlemslandene selv vil at FN skal være. Det legger begrensinger på FNs muligheter til å fremme menneskerettighetene.

FN som helhet har også noen begrensinger. Hele organisasjonen er avhengig av at medlemslandene støtter FN økonomisk. Her er Norge en viktig bidragsyter, som den sjuende største generelt sett og den femte største når det gjelder de operasjonelle aktivitetene. (regjeringen.no:Norge og FN: fornuft eller følelser?) Men ikke alle er like flinke, og særlig Kongressen i USA har vist sin misnøye gjennom å betale inn mindre penger til FN. Dette er med på å sette FN i en «pengeknipe», siden har organisasjonen har mange oppgaver og derfor store utgifter. En annen begrensing er at FN ikke har noen egne styrker og derfor er avhengig av at medlemslandene stiller opp med egne styrker i, for eksempel, fredsbevarende operasjoner. En konsekvens av dette er at FNs handlekraft blir redusert (Mellbye og Kval, 2012: 286).

Selv om flertallet av FNs medlemsland er mer eller mindre fattige stater i Mellom-Amerika, Afrika og Asia, får de ikke alltid gjennom sine ønsker. Om verdens stormakter stiller seg kritiske til et forslag, vil det være vanskelig å få det igjennom. Grunnen til dette er at det er FN fremdeles er «de gamle stormaktenes FN». Det er disse landene (USA, Russland, Kina f. eks.) som har kontrollen over økonomiske ressurser, organiseringen av FNs arbeid og særlig vetoretten i Sikkerhetsrådet. Mange oppfatter FN som et verktøy for stormakter som USA, noe som svekker organisasjonens troverdighet og derfor begrenser organisasjonens mulighet til å jobbe for menneskerettigheter. I mange av de landene hvor menneskerettighetene ikke står så sterkt, er det også en allmenn skepsis til Vesten generelt og USA spesielt. Afghanistan, Iran, Nord-Korea og Russland er gode eksempler.

Ikke-innblandingsprinsippet vs. "Responsibility to protect" (R2P)

FNs muligheter til å jobbe for menneskerettigheter blir også begrenset av ikke-innblandingsprinsippet, som er hjemlet i FN-pakten. Kjernen i prinsippet er at statenes ytre suverenitet eller indre suverenitet ikke skal trues. FN skal ikke blande seg for mye inn i statens indre anliggender. Selv om dette er et prinsipp som står sterkt i FN i dag, har historien vist at det er noen ulemper ved det. Både under folkemordet i Rwanda og krigen i det gamle Jugoslavia holdt FN seg passiv. Konsekvensene var at mange fra folkegruppen tutsi ble drept, og at NATO måtte gripe inn i Jugoslavia. Disse to konfliktene skapte en stemningsbølge, som ledet til at Generalforsamlingen gjorde et viktig vedtak i 2006. Et nytt prinsipp,responsibilty to protect(R2P) ble lansert, og skal gi FN flere muligheter til å gripe inn når menneskerettighetene blir truet. Det går kort sagt ut på at FN kan gripe inn om en ser at en stat bryter menneskerettighetene. Et eksempel på at dette prinsippet har blitt tatt i bruk, var aksjonen mot Libyas diktator Muammar al-Gaddafi i 2011 (Mellbye og Kval, 2012: 286).

Sikkerhetsrådet

FN er mer enn bare Generalforsamlingen, og særlig Sikkerhetsrådet er kjent for å ha mye makt. Det er bare dette rådet som kan sette i gang tiltak og gjøre bindende vedtak. Dette inkluderer også bruk av militære virkemidler. Rådet har særlig to måter som det kan jobbe på for å fremme menneskerettigheter, såkalte frivillige tiltak og tvangstiltak. Frivillige tiltak kan være å sette inn fredsbevarende styrker, bruke politisk press mot stater som ikke respekterer menneskerettighetene og hjelpe til med mekling der hvor det trengs. Tvangstiltak kan være å innføre økonomiske straffetiltak (som boikott og embargo) og militære virkemidler. Slike virkemidler kan være humanitære intervensjoner, hvor en bruker militær makt for å hindre at en gruppe får sine menneskerettigheter krenket. Fredsskapende og fredsopprettende operasjoner er også et alternativ, hvor en går aktivt inn på den ene siden i en konflikt (Mellbye og Kval, 2012: 282). Vi har etter hvert fått en del eksempler på ulike operasjoner, som UNMIT på Øst-Timor, UNAMA i Afghanistan og MINUSTAH på Haiti.

En av Sikkerhetsrådets største begrensinger, er vetoretten. Den innebærer at fem land (USA, Storbritannia, Frankrike, USA og Kina) må stemme for om Sikkerhetsrådet skal vedta noe. Dessuten har de fast plass i rådet. Gjennom den kalde krigen så vi flere eksempler på at USA og det som den gang var Sovjetunionen blokkerte hverandre gjennom å legge ned veto mot den andre sine forslag (Mellbye og Kval, 2012: 281-282). Flere av de landene som er økonomiske og militære stormakter står dessuten uten fast plass eller vetorett. Selv om alle land som er medlemmer av FN egentlig er forpliktet til å følge Sikkerhetsrådets ordre (noe som gir FN et overnasjonalt trekk), ser vi mange eksempler på at det ikke alltid skjer (Mellbye og Kval, 2012: 282).

Sikkerhetsrådet har også fått kritikk internt i FN. Dagbladet.no (dagbladet.no:FNs menneskerettsleder refser Sikkerhetsrådet) hadde fredag 22. august 2014 en artikkel hvor den daværende høykommissæren for menneskerettigheter uttalte at:«Jeg tror fullt og fast at større respons fra dette rådet ville spart hundretusenvis av liv». Hun anbefalte mer bruk av «fleksible observasjonsgrupper som er begrenset i tid og omfang» for raskere å kunne reagere på brudd på menneskerettighetene.

Menneskerettighetsrådet

Menneskerettighetsrådet ble opprettet i 2006, og består av 47 land. Rådet har faste møter, og kan komme sammen på kort varsel om omstendighetene gjør det nødvendig. Rådet har flere muligheter til å jobbe for å fremme menneskerettighetene (Mellbye og Kval, 2012: Politikk og makt: 293-294). Rådet er ansvarlig for å skrive landrapporter, altså en rapport om hvordan det står til med menneskerettighetene i hvert av FNs medlemsland. Dette gjelder også rådets egne medlemmer. Rundt 50 stater blir vurdert hvert år, slik at en rekker over alle verdens stater i løpet av fire år. Her har menneskerettighetsorganisasjoner (Human Rights Watch, Amnesty International osv.) muligheter for å komme med bemerkninger.

En annen mulighet er å sende ut rapportører og arbeidsgrupper der hvor det er nødvendig. Enkelte av disse konsentrerer seg om forhold internt i en stat, som de palestinske selvstyreområdene, Sudan og Rwanda, mens andre ser på problemer som ikke er bundet av noen landegrenser. Eksempler på dette kan være menneskehandel og rasisme. Rådet kan også sette ned rådgivende ekspertgrupper. Slike grupper består av 18 stykker som er spesialister på enkelte forhold innenfor menneskerettighetene. Til sist har både enkeltpersoner og organisasjoner muligheten til å klage inn saker til Menneskerettighetsrådet. Her blir sakene behandlet av to arbeidsgrupper, som rapporterer til rådet.

Rådet har noen begrensinger i sitt arbeid. Noen av de statene som er medlemmer av rådet er land hvor menneskerettighetene ikke står så sterkt, og det blir hevdet at det kan være med på å svekke rådets evne til å reagere på brudd på menneskerettighetene. Det er likevel viktig å huske på at ikke alle landene i Menneskerettighetsrådet lar være å respektere menneskerettighetene. Og om det blir avdekket for store brudd, er det mulig å ekskludere land fra rådet. Et argument for å la land som bryter menneskerettighetene delta i rådets arbeid, er at det vil kunne påvirke dem til å bli mer positivt innstilt til rettighetene, og etter hvert implementere dem i landets lovverk og rettspraksis.

Selvstendige organisasjoner

Det er ikke bare statlige organisasjoner som jobber med menneskerettighetene. Også selvstendige organisasjoner (NGO-er) som Amnesty International, Norsk Folkehjelp og Røde Kors er viktige bidragsytere. Selv om de ikke er like mektige som det en stat eller en organisasjon bestående av stater er, har de fremdeles flere muligheter til å fremme menneskerettighetene. Et eksempel er Røde Kors, som ofte er blant de første til å komme seg til områder som er rammet av katastrofer av ulikt slag. Her kan de være med på å sikre viktige økonomiske og sosiale rettigheter, som retten til nok mat og vann og et sted å bo. Amnesty International jobber blant annet for å sikre folk rettssikkerhet, noe som er viktig sivil og politisk menneskerett.

Flere slike hjelpeorganisasjoner har et godt rykte over hele eller store deler av verden, og har derfor lett for å fremme sine syn i media. Sammen med at de gjerne har mange medlemmer og har mye kompetanse innenfor et viktig fagfelt, er maktressurser som organisasjonene kan bruke for å påvirke.(Mellbye og Kval, 2012: 31-32) Det kan igjen påvirke internasjonale og statlige makthavere, siden mediene når ut til så og mange og har så stor påvirkningskraft at politikere og makthavere er nødt til å reagere på det som står der. Dessuten har Menneskerettighetsrådet (som jeg var inne på da jeg drøftet Menneskerettighetsrådet) åpnet for at disse organisasjonene kan få komme med innspill til landrapportene, og de har også mulighet til å benytte seg av at Menneskerettighetsrådet åpner for at både enkeltpersoner og organisasjoner kan klage inn saker til dem.

Men også disse organisasjonene har noen begrensinger. For det første har de ingen direkte påvirkningsmulighet, og er avhengige av å få politikere til å høre på dem. For det andre koster det mye å drive slike organisasjoner, slik at en er avhengig av å få inn nok penger. Får en inn for lite, blir også organisasjonens handlingsrom redusert. For det tredje er de avhengig av at medlemmene på lokalt nivå er aktive og engasjerte, ellers så rakner hele organisasjonen. Å holde aktivitetsnivået oppe i en organisasjon kan være utfordrende, og krever gjerne at en eller flere ildsjeler tar initiativ selv.

Mediene

I den norske «Vær varsom-plakaten» punkt 1.4 står det at«det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold […]». Dette er en tanke som deles av medier over hele verden, og som innebærer at mediene mener at de har rett til å undersøke om alt går riktig for seg i samfunnet, også når det gjelder menneskerettigheter. Vi har mange eksempler på hvordan mediene jobber med dette. Et godt eksempel er TV-aksjonen som NRK arrangerer. Kanalen har stort fokus på aksjonen i dagene før den starter, og bidrar til å sette fokus på det samarbeidspartneren mener (Kirkens Nødhjelp i 2014).

Mediene har også noen svakheter. De har ingen direkte påvirkningskraft, og kan bare formidle det de ser og hører. Oppmerksomheten kan fort bli vendt vekk fra menneskerettighetene og andre saker, om et medium (som Dagbladet eller VG) blir beskyldt for å være partiske og støtte én av de politiske blokkene. Møtene mellom talsmenn for NATO og internasjonal media er også noe som ofte blir trukket fram som et eksempel på at mediene kan la seg bruke i en konflikt.(Mellbye og Kval, 2012: 272).

The International Criminal Court (ICC)

Noen ganger kan enkeltpersoner stilles til ansvar for brudd på menneskerettighetene. Ofte er det snakk om brudd på retten til liv, noe som er en sentral sivil og politisk menneskerettighet. Tidligere ble det opprettet egne domstoler etter konflikter hvor det hadde vært brudd på menneskerettighetene, men i 2002 opprettet FN The Internatiol Criminal Court (ICC) (Mellbye og Kval, 2012: 284) eller Den internasjonale straffedomstolen, som den heter på norsk. Selv om domstolen er opprettet av FN, regnes den ikke som en del av FN-systemet. Denne domstolen skal forebygge brudd på menneskerettighetene gjennom avskrekking. Dommene den avsier skal vise verden at den som bryter menneskerettighetene, enten det er sivile og politiske rettigheter eller økonomiske og sosiale, kan en vente seg straff. Den første som ble dømt av ICC, var T. L. Dyilo. Han hadde hatt kommandoen over opprørere i Kongo som voldtok, lemlestet, massakrerte og torturerte. I tillegg brukte de barnesoldater (Mellbye og Kval, 2012: 285).

Domstolens begrensinger er særlig at ikke alle verdens stater respekterer den. For eksempel har USA varslet at de ikke vil godta at deres borgere blir stilt for ICC. De begrunner dette med en frykt for at fiender av USA vil anklage amerikanske borgere for å sette USA i et dårlig lys internasjonalt.

Konklusjon

Vi kan konkludere med at det er flere aktører som har muligheter til å fremme menneskerettigheter. FN er på flere måter en viktig aktør, med Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet som sentrale underaktører. Begrensingene ligger i at Generalforsamlingen ikke kan gjøre bindene vedtak og vetoretten som noen av landene i Sikkerhetsrådet har.

Menneskerettighetsrådet er en viktig institusjon, og har flere muligheter til å fremme menneskerettighetene. Bakdelen er at en del av landene i rådet er ansvarlige for brudd på menneskerettighetene selv.

Ikke-statlige organisasjoner har flere maktressurser, og nyter mye respekt i store deler av verden. Men de, som FN, er nødt til å få inn nok penger.

Internasjonale medier spiller en viktig rolle, slik som blant annet Vær-varsom-plakaten legger opp til i Norge, men kan bli anklaget for ikke å være nøytrale nok, pluss at de ikke har mulighet til å påvirke direkte. De kan bare skildre det de ser, og det er ikke alltid de ser alt.

ICC har skal vise at det å bryte menneskerettighetene har konsekvenser. Men den svekkes at for eksempel USA ikke aksepterer at deres borgere stilles for den.

Hvordan det går med menneskerettighetene i framtiden er ikke godt å si. Men det virker i det minste som grunnlaget for en god utvikling er til stede, selv om forbedringspotensialene helt klart er til stede

Litteraturliste

Primærkilde:

Mellbye, Axel J. og Kval, Karl Erik:Politikk og makt, Cappelen Damm AS, 2012.

Sekundærkilder:

Dagbladet/NTB:

http://goo.gl/5WpVi9

Lastet ned 10-12-14

Vær Varsom-plakaten:

http://goo.gl/3ErjwU

Lastet ned 28-04-15

Mer fra: Kultur