Kultur

Turist i flyktningehavet

Denne uka ble Middelhavet med ett forvandlet fra å være «idyllisk feriedestinasjon» til et hav av lik og menneskevrak. Årets sommerferiedrøm har derfor fått en bismak. Som vi kanskje trenger å smake på.

– Huff, vi skal til Sicilia i sommer, jeg kjenner litt på det nå, altså.

– Og vi har bestilt tur til Rhodos! Lurer på hvordan det blir...

– Vi skal til Barcelona, heldigvis!

Feriepraten gikk ikke fullt så ivrig rundt lunsjbordet denne uka. Flyktningekatastrofen i Middelhavet skyllet inn på nordmenns drømmestrender på kvalmende og forvirrende vis. Det er sjelden to av tilværelsens så til de grader desiderte ytterpunkter frontalkræsjer på et så himmelropende symbolsk og brutalt vis, som de solbrune «klimaflyktningene» som nyter livets overflod på akkurat den samme sandstripen som utmagrede, solsvidde mennesker har satset livet og forstanden på å nå i et siste desperat svømmetak. Klart vi føler skammen.

Så er det riktig å reise på ferie dit nå, i det hele tatt tenke tanken? Er det moralsk mulig å kunne storkose seg på de samme strendene som for tiden er en krigssone av menneskelig havari? Ubehaget handler også som at vi, bevisst eller underbevisst, vet at vi da kommer nærmere katastrofen. Noe som automatisk gjør oss mer ansvarlige, at vi må forholde oss aktivt til det. Det finnes også dem som «frykter lik i badevannet». Dem har jeg ingen ord for.

Nå kan det kanskje virke veldig turistblondt og usmakelig å sitte og skrive en tekst som tilsynelatende kan se ut til å ha som hensikt å dempe middelklassesmerten ved årets uventede feriefloke. Men som et reisende menneske, mener jeg imidlertid at det jo er denne schizofrene tilstanden og ubehaget som er normen, når vi rikinger er ute på tur i de aller fleste deler av verden.

Som turister er vi jo ofte en del av et absurd karnevalsopptog som valser gjennom verdens elendighet iført shorts og særdeles sterke solbriller. Der vi mest av alt frykter regn og ditto slappere brunfarge. Men når de brunfargede som bor der står der og forsøker å skape seg et levebrød, så de kan slippe å banke på vår fryktelig smale asyldør på et avsidesliggende høyfjellshotell i Rondane, skal det plutselig prutes og spares, i alle fall til vi er i en trygg, internasjonal cocktailbar eid av halliker og mafiosos.

For du kan selvsagt velge ha du vil se, lulle deg inn i cruiselugaren eller hotellboblene der alt er inkludert og det er «livsfarlig» å bevege seg utenfor den maskinpistolbevoktede strandstripa. Tør du mot formodning likevel, kunne du kanskje bidratt med de to ekstra dollarene som ville gjort at menneskene her kunne slippe å sette livet på spill i en synkeferdig båt. Og fått den ekstremt viktige opplevelsen av at «de andre» plutselig er «noen». Og faktisk veldig ålreite.

Jeg tror derfor absolutt ikke at det gagner noen at man «ikke burde reise til middelhavsstrendene nå», som noen har insinuert, verken for å «få ferien ødelagt» (sic!) av båtflyktninger eller av «respekt». Vi trenger ikke enda flere økonomiske flyktninger fra Hellas og Spania, der turistindustrien er en fundamental inntektskilde. Turismen holder også mye av den uformelle økonomien, som ofte gir flyktningene som har kommet seg i land, et slags levebrød, i gang. Turister har dessuten reddet hundrevis av båtflyktninger som har kantret utenfor Kanariøyene og andre land i Middelhavet.

Selv om det store fokuset på båtflyktningene i Middelhavet akkurat nå selvsagt handler om katastrofens vanvittige omfang, kan «landingsstedene» være en ekstra grunn til at engasjementet er så stort. I fjor døde 620 meksikanske immigranter i forsøket på å komme seg over til USA, ifølge migrasjonssekretariatet i Den nasjonale konføderasjonen for folkelige organisasjoner (CNOP). Flere ble skutt av grensepatruljene. De blir ikke en gang en notis i en norsk avis. Vi reagerer mye sterkere når det uhyrlige flyter i land rett ved våre flippfloppføtter, og likene fyller vår egen europeiske borgs vollgrav.

Men det holder ikke bare å løfte beina for å unngå å tråkke på dem. Og la andre plukke dem opp, eller feie dem bort fra ferieparadiset. Tvert imot, reis nå! Vi hadde alle hatt fryktelig godt å dra et menneske opp av bølgene i sommer. Da hadde vi kanskje turt å invitere det hjem.