Bistand er viktig for Norge. Landet «bokser over sin vektklasse», har OECD sagt. Men resultater og folkelig støtte krever tydelige valg av norske mål og roller, og en ny politisk fortelling om utviklingspolitikk og bistand. I dag dynges stadig nye mål over internasjonalt utviklingssamarbeid. Fattigdomsbekjempelse, menneskerettigheter, bærekraft, politisk og økonomisk stabilisering, sosial likhet, klima og så videre. I år skal FN vedta nye universelle mål for en bærekraftig utvikling. Målene skal realiseres av alle utviklingsaktører, herunder regjeringer, organisasjoner og bedrifter. Det er fint, men for ambisiøst for bistanden.
Vi vet at målene for norsk og internasjonal utviklingspolitikk og bistand vil økes tilsvarende. Det går ikke. Den globale og den norske bistanden er allerede spredt altfor tynt. Det går ut over effektivitet og resultater. Bistand har stor støtte i den norske befolkningen. Skepsisen til om bistanden gir resultater er også stor. Støtten bør ikke tas for gitt. Utviklingssamarbeid handler om politisk økonomi, investeringer, teknologi, makt og samfunnsbygging – langsiktige prosesser uten enkle løsninger eller raske resultater. Likevel står et utall givere for en spredning av bistanden til et utall mottakere på et utall måter, for å nå et utall mål, og helst i en fei. Alle ønsker å gjøre, og oppnå, altfor mye på en gang. Det preger også norsk bistand og utviklingspolitikk. Bistandspenger er fleksible midler, for givere og mottakere. De kan brukes til nær sagt alt. Det er en styrke fordi det åpenbart gir mange muligheter. En svakhet fordi fristelsen til å spre seg tynt utover på alt som er godt og politisk attraktivt, dessverre ofte blir for stor. Avstanden mellom visjon og virkelighet, mellom mål og resultater, er sjelden større enn i internasjonalt utviklingssamarbeid. Det må brukes til å angripe fattigdom og øke rike og fattige lands innsats for bærekraftig utvikling og globale fellesgoder. Dette har alltid vært styrende for norsk bistand, i tillegg til å gi humanitær hjelp til folk som rammes av katastrofer. De store målene og spredningen av faglige og økonomiske ressurser på alt som er godt, har resultert i symbolpolitikk og ineffektiv bistand.
Grunntanken den norske bistanden støtter seg på er solidaritet med land og folk som er mye dårligere stilt enn nordmenn. Dette er vel og bra, men det er underlig at det er upåvirket av at bistanden og dens mål er flerdoblet på et par tiår og at buketten med bistandsaktører er blitt svært sammensatt. Det er et behov for igjen å vurdere de grunnleggende valg i bistanden: Fra gode ønsker om å gjøre godt overalt, til å bruke ressursene der de kan oppnå mest. Det krever en ny bistandsfortelling. Den må handle om kamp mot fattigdom og felles innsats for felles goder.
Norge må i større grad knytte målene til virkemidlene, og Norge må velge. Tre mulige strategiske valg Norge kan ta, er:
A) Rendyrke rollen som den hvite ridder som angriper ekstrem fattigdom og brudd på menneskerettighetene hvor som helst i verden. Dette valget er kanskje politisk attraktivt, men vil ganske sikkert øke avstanden mellom mål og konkrete resultater. Betydningen av innsatsen blir antakelig langt større i den hjemlige debatten enn i den vanskelige verden der ute.
B) Være en internasjonal velferdsstat som bruker bistandsbudsjettet til å omfordele velstand til fattige land. Det er anerkjent at lokalt eierskap til løsningene er viktig for å få til langsiktig utvikling. Da er det ikke til å unngå at mye av pengene og samarbeidsinnsatsen tar veien om mottakerlandenes elite. Faren er at eliten ikke alltid har fattige folks ve og vel høyest på sin agenda.
C) Plukke noen områder der Norge kan være en verdensaktør, for å ivareta Norges langsiktige interesser i redusert fattigdom, bærekraftig utvikling og ivaretakelse av globale fellesgoder (klima, helse, fred, politisk og økonomisk stabilitet mm). Dette krever tøffe valg. Det tredje alternativet kan gjøre bistanden mer effektiv. Men det vil også kreve en rekke helt konkrete grep:
1. Prioritere noen få land der bistand har størst betydning. Det vil i praksis si å konsentrere bistanden til noen få av de fattigste landene og de mest sårbare statene i verden.
2. Ha en langsiktig tilstedeværelse i disse få landene og støtte lokale økonomiske og politiske aktører på deres premisser.
3. Satse på politisk, institusjonell og kommersiell tilstedeværelse for å følge opp lokale samarbeidspartnere. Partnerne finnes alltid, men å finne de partnerskap som gir resultater krever en helt annen tilstedeværelse og langsiktighet.
4. Konsentrere utviklingspolitikken og bistanden om de globale fellesgodene som i det lange løp gagner de aller svakeste landene og Norge. Det må være tillatt å snakke om norske interesser i denne sammenhengen.
5. Delta i noen få store partnerskap med andre land, private investorer og internasjonale organisasjoner, og bruke den norske stemmen til å fremme resultatbaserte mekanismer for å oppnå mer effektivitet, åpenhet og demokrati.
Norge har alltid brukt deler av bistanden til å være en verdensaktør. Men det er ikke ideelt når bistanden brukes overalt, på alle plattformer, til alle formål, i alle fattige land og i alle sektorer. Norge kan ikke være den hvite ridder, en internasjonal velferdsstat, og verdensaktør på samme tid. Norske politikere og borgere bør bli enige om noen få mål og områder der Norge kan bli en effektiv verdensaktør.
Det må være tillatt å snakke om norske interesser.