Når vi stadig kjøper oss nye forbruksting eller flyr til eksotiske steder, aktiveres dopaminbaserte belønningssystemer i hjernen vår – og produsentene og reklamen vet hva som må til for at vi skal fortsette denne atferden. De spiller på lystfølelsene våre. Dopamin er en kraftig nevrotransmitter som gir oss nytelse og motivasjon. Mange får problemer med å styre trangen etter mer når begjæret ikke lenger holdes tilbake av begrensede tilganger.
Alkoholikere kan man se på benker i storbyene. Men forfatter og psykiater Peter Whybrow understreker at det er den: « ... samme nevrologiske arkitekturen som i en 'normal' person fremmer avhengighet av overflodsnytelser: til den doble cheeseburgeren, til kredittkort-shopping, til videospill, smarttelefoner, elektroniske sosiale nettverk, hasardspillingen med aksjeopsjoner, og til utallige andre spenninger som tilbys i det forbruksdrevne samfunnet ...» Samtidig som vi er biologisk disponerte for å (over)forbruke, favoriseres høy produksjon, salgstall og innovasjonsevne i konkurransen mellom selskaper og mellom nasjoner.
Sivilisasjonsforskeren Andrew Schmookler mener en maktutvelgelse mellom mektige samfunn synes å være uunngåelig, for makt kan bare stanses av motmakt, og slik sprer makten seg utover i de forskjellige nivåene i samfunnene. Denne prosessen stenger for alternativer som befolkningen ellers ville ha valgt. Ingen samfunn er helt frie til å velge fred og bærekraftig utvikling, siden enhver aggresjon kan påtvinge dem nødvendigheten av å øke slagkraften og konkurranseevnen sin. Nasjoner og bedrifter ønsker seg derfor billige ressurser – og mye av dem – i kampen om rikdom og makt- og markedsposisjoner.
Utviklingen går i retning av adrenalinsamfunn: stressede, oppjagede samfunn hvor innbyggerne i stadig større grad er klare til å produsere og forbruke. En god forbruker er nettopp det misfornøyde menneske som forgjeves søker lindring for fremmedgjøring og tap av mening gjennom å kjøpe seg enda flere ting. En kontinuerlig må-ha-mer-holdning stimulerer produksjonen og forbruket og fører til aggressivitet mot mennesker og naturmiljø, noe som omtales som «framskritt» og «økonomisk blomstring». Denne «blomstringen» har de siste generasjonene vært skjebnesvanger for tusenvis av andre arter enn mennesket selv. World Wide Fund for Nature (WWF) har gått gjennom data for mer enn 10.000 representative dyrebestander over hele kloden. De fant at antallet pattedyr, fugler, reptiler, fisk og amfibier i gjennomsnitt er blitt mer enn halvert etter 1970.
Hovedårsakene til denne massedøden er menneskets ødeleggelse av habitater, jakt og fisk, samt menneskeskapte klimaendringer. På grunn av oss, lever vi trolig i den sjette masseutryddelsen av arter etter at livet oppsto på planeten.
Vi mennesker synes rett og slett å ha blitt for mange i forhold til forbruket vi krever. Vi har nesten tredoblet oss siden 1950. FN regner med at vi vil være 9,6 milliarder i 2050. Det er 2,4 milliarder flere mennesker enn i dag som trenger mat, vann, energi, bosted og andre ressurser.
I tillegg kommer de flere hundre millioner menneskene i Kina og andre land som per i dag øker ressursbruken sin. FNs miljøprogram (UNEP) er sterkt bekymret for hvordan verdenssamfunnets voksende behov for mat, biobrensel og fiber vil påvirke naturmiljøet de neste tiårene. Mer effektive avlinger og produksjonsmåter er på langt nær nok til å fylle behovene. UNEP opplyser at med nåværende tendens, kan områder til jorddyrking øke med så mye som nesten Brasil sitt landareal fram mot 2050.
De skriver: «Ekspansjon av en slik størrelse er simpelthen ikke forenlig med imperativet om å bevare de grunnleggende livgivende tilbudene som økosystemene gir, som å opprettholde jordsmonnsproduktiviteten, regulere vannressursene, bevare skogutbredelsen, eller å holde på biomangfoldet.»
Ifølge den prisvinnende forfatteren og geografen Jared Diamond er mer enn halvparten av Jordas opprinnelige skoger hogget ned eller sterkt ødelagt de siste 8.000 årene. Mesteparten av denne skogen er blitt borte de siste 50 til 60 årene. Bildet av oss mennesker som presser jordas tåleevne til det ytterste er rimelig gjennomgående. Verdenssamfunnets CO2-utslipp fra fossile brensler og sementproduksjonen økte med over 60 prosent fra 1990 til 2013 – og utslippene fortsetter å vokse for hvert år. FNs klimapanel opplyser at konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren har steget med 40 prosent siden industrialiseringen begynte.
Nivåene av drivhusgasser er nå høyere enn på mer enn 800.000 år. Og NASA kan fortelle at 2014 var det varmeste året på jorda siden målingene deres startet i 1880. Ni av de ti varmeste årene de har registrert har vært etter år 2000. Vi ser noen av konsekvensene av den menneskeskapte oppvarmingen: isbreer som smelter, kraftigere nedbør, hyppigere hetebølger, skader på avlinger og stigende havnivå.
Menneskeheten står overfor enorme miljøutfordringer. Men det internasjonale samfunnet vil neppe iverksette tilstrekkelige tiltak mot overforbruk og forurensning uten at vi først håndterer problemene med den harde maktutvelgelsen mellom nasjoner og mellom selskaper. Landene i FN må løsne tvangstrøyen som konkurransens og maktens kynisme presser oss alle inn i. Det vil kreve et helt annet nivå av samarbeid og fellesskapsfølelse enn hva vi ser i dag.
Utviklingen går i retning av adrenalinsamfunn.