Du tror kanskje at dette dreier seg om kjærlighetssorg? Eller om savnet av den kritthvite Bottle Beach på Koh Phangan i Thailand som jeg var så heldig å ha for meg selv i en hel måned for over ti år siden? Nei. Jeg har faktisk begynt å savne dopselgerne i Markveien i Oslo.
Ikke fordi jeg er så innmari glad i narkotika og ulovlige substanser. Heller ikke fordi jeg er såpass opptatt av mangfold at jeg unner alle å få holde på med sitt. Nei, da. Jeg savner narkotikaselgerne i Markveien fordi de var mye hyggeligere enn de som nå har tatt over, nemlig de veldedige organisasjonene.
De begynner allerede nede ved Delicatessen i bunnen av Markveien på Grünerløkka, og fortsetter helt opp til Scorpius på toppen av Birkelunden. Flere ganger i løpet av denne strekningen stiller de meg spørsmål som det er umulig å svare nei på: "300 barn dør av sult hver eneste time. Er dette noe du bryr deg om?"
Selvfølgelig bryr jeg meg. Men jeg trenger ikke å bli påminnet om verdens undergang for hver tiende meter jeg går. Og der dopselgerne tok nei for et nei, så gir de veldedige selgerne aldri opp, og følger etter meg helt til jeg blir sur og må endre karakter i stemmen.
Og jeg vil ikke være sur. Jeg vil være blid. Dopselgerne var i det minste blide, og hadde full forståelse for at jeg ikke skulle ha noe, og det er derfor jeg savner dem. For ingen får penger av meg når jeg er sur.
Jeg mener derfor at taktikken til mange av de veldedige organisasjonene er feil. Min teori er i alle fall at ingen bruker penger når de er sure. Ikke en gang på et sykt barn i Afrika.
Misforstå meg rett. Jeg heier på de aller fleste veldedige organisasjoner, og synes det er fantastisk at noen lever av å hjelpe andre.
Men jeg synes det er for ille at jeg velger å la være å gi penger til en viktig sak som jeg i utgangspunktet ønsker å støtte fordi noen er elendige på salg og kommunikasjon.
:quality(70)/daisy.sodor.no/generated/163467_markveien.jpg)
Sånn. Det hjalp.