Fremskrittspartiet fikk fattige 8,6 prosent oppslutning i april på TNS Gallups stortingsmåling for TV 2 som ble publisert mandag kveld. Det er nær en halvering av resultatet ved stortingsvalget i 2013, og langt under Frps ambisjonsnivå. Hadde dette vært valgresultatet, ville Siv Jensen trolig ha gått av som leder i Fremskrittspartiet.
Med den dårligste meningsmålingen på 19 år og et lokalvalg som nærmer seg med stormskritt, kan Frp-leder Siv Jensen virkelig trenge noen ferske råd om hvordan hun skal vinne valg. De finner hun i begrenset grad i den
ferske boka til Aps tidligere spinndoktor Tarjei Skirbekk, som blir lansert i dag.
Ikke fordi boka er dårlig. Den har praktiske råd og eksempler på hvordan man kan jobbe (som nok de fleste partier gjør i dag). Men den inneholder skuffende få eksempler fra de lukkede rom. Derfor leverer den ikke helt på tittelen «Hvordan vinne valg» (eller tape dem, for den saks skyld). Den gir likevel politisk interesserte større forståelse for hvor sammensatt og krevende det er å drive moderne valgkamp.
I boka skriver Skirbekk mye om strategi – og vektlegger at et parti må holde seg til sin valgte strategi selv om det skulle blåse «nordavind fra alle kanter», som det lille pinnsvinet Ludvig i Kjell Aukrusts univers formulerte det. I en sterkt fragmentert medietid, der politiske angrep kan komme når som helst og fra nær sagt hvilken som
helst retning, krever det sin kvinne å holde stø kurs. Skirbekk argumenterer for en slags PADI-strategi, slik fritidsdykkere lærer å bevege seg på dypt vann: «Plan the dive, and dive the plan».
Men for alle som beveger seg på dypt vann gjelder det også å kunne reagere raskt på uforutsette utfordringer. For dykkere kan det stå om livet. For politikere kan det stå om makten – og deres politiske liv.
Ingen politikere med ambisjoner om å vinne valg og innta ordførerkontorer eller regjering kan tillate seg å ignorere en mediestorm i emning. Derfor har partiene est ut. Ethvert parti med en smule ambisjoner danner nå en liten hær av informasjonsrådgivere og kommunikasjonsfolk. Legg til innkjøpt markedsføring og reklame, og du kan tidvis oppleve et budskap så glattpolert og innlært at den passer best som ulovlig TV-reklame. Men innimellom kan vi jo oppleve gode politiske øyeblikk, der bredere diskusjoner om verdier og idealer, om hva som betyr noe og hvorfor – om hva som skaper gode samfunn – blir sentralt. Jeg tror Høyres valgseier handlet mye om dette. Det må jo også innrømmes at Aps slagord «Vi tar Norge videre» ikke akkurat ga luft under vingene til ørnen blant partiene.
Men det er noe med operasjonaliseringen – selve politikkutførelsen – som kan få de mest ihuga blåblå duskedamene til å bli litt slappere i spensthoppene nå. Alt bråket rundt justisminister Anders Anundsens håndtering av striden om asylbarna er grundig omtalt og TV 2-målingen ble da også tatt opp før den nye asylavtalen var på plass. Hvis meningsmålingen som Aftenposten publiserer torsdag viser samme tendens, er de blåblå i enda større trøbbel: Den målingen ble tatt opp etter at roen hadde senket seg over samarbeidspartiene.
Rødgrønn regjeringsslitasje var sterkt medvirkende til Høyre og Fremskrittspartiets valgseier i 2013. Men de to blåblå hadde også jobbet grundig for å overbevise velgerne om at de hadde nye ideer og bedre løsninger, som ikke bare skulle handle om å redusere formuesskatten. Det første året gikk det riktig bra for de to: 7. oktober 2014 hadde Høyre og Frp fortsatt 40,9 prosent oppslutning på et snitt av meningsmålingene, en nedgang på knappe 2,2 prosent fra valgnatta – og det til tross for den nye abortkampen (reservasjonsretten), og den mer enn pinlige bakdør-debatten om Dalai Lama.
Dagen etter ble statsbudsjettet lagt fram. Halvannen måned senere landet partiene på 34,9 prosent på snittmålingene. Og når ytterligere fire måneder er tilbakelagt er de to altså målt til stusslige 31,2 prosent i samlet oppslutning. Det er mer enn 8 prosentpoeng lavere enn Arbeiderpartiet alene.
Tallenes tale viser med all mulig tydelighet: Å vinne valg er én ting. Å vinne tiden etter valget – og dermed vinne igjen – er noe helt annet. Skal de blåblå og samarbeidspartiene KrF og Venstre klare det, må de krangle mindre og levere mer.