Kultur

Myroslavs stumme filmskrik

Den komplette galskap. Slik oppsummerer den ukrainske regissøren Myroslav Slaboshpytskiy livet etter at han lagde kinoaktuelle «Stammen».

1 av 4

RIGA (Dagsavisen): – Jeg visste at filmen ville bli spesiell og interessant, og håpet kanskje at en og annen festival ville være interessert, men etter å ha blitt mottatt med stående ovasjoner i Cannes, Toronto, London, Los Angeles og 30 andre steder med snart 40 filmpriser som følge, er «Stammen» tidenes mest suksessrike ukrainske film. For å si det mildt, ler Myroslav Slaboshpytskiy.

Dagsavisen møter han under European Film Award, hvor han vinner nok en pris, denne gangen fra Europas kritikere, for filmen som handler om døve ungdommer som vokser opp i en på alle måter iskald institusjon i Ukraina hvor de utvikler sine egne samfunnsstrukturer. Voldelige, utnyttende, kyniske og brutaliserende inntil det frastøtende. Og i dette miljøet, som kan tolkes som en metafor på et samfunn på vei inn i undergangen, oppstår en skjør kjærlighetshistorie som i filmens rå realisme har karrige vekstvilkår. Filmen er stum, men selv om du ikke forstår tegnspråket «ordrett» mister du ikke en eneste detalj etter hvert som filmen spidder deg med ubehagsinntrykk.

– Jeg husker at jeg var på filmfestivalen i Chicago og fikk en T-skjorte med påskriften: «Alle hater undertekster». Det kan jeg like! Siden ingen i filmen snakker og heller bruker et kroppsspråk som er universelt, behøver ikke denne filmen tekstes. Men distributørene er selvsagt svært nervøse. En DVD-utgivelse i land som Frankrike eller i Skandinavia vil kunne piratkopieres og selges over alt uten noe merarbeid. I Ukraina er det en ikke-sak, for i mitt kjære hjemland er det en regel at all film piratkopieres. Ingen betaler for å se film i Ukraina, sier han og ler.

Før Krim

– Filmen viser et nådeløst samfunn, ligger det en bevisst kommentar til dagens situasjon i Ukraina gjemt i din historie?

– Mange spør meg om «Stammen» er et bilde på revolusjonen, men prosessen startet under Viktor Jusjtsjenkos «Vårt Ukraina»-epoke og ble ferdig lenge før Putin og Krim-krisen. Historien er inspirert av enkelthendelser fra min egen skolegang, og filmen er tatt opp skolen jeg gikk. For utenforstående kan den oppfattes som en kommentar over aktuelle hendelser, noe jeg ikke har noe imot. Men jeg ser heller en parallell med de filmene som ble laget under den tyske ekspresjonismen, som i ettertid skulle vise seg at foregrep nazismens framvekst. Mitt manus ble ferdig 2011. Opptakene ble gjort i 2013. De som jobbet med meg er fra Kiev. Jeg puster inn den samme luften som dem og noe i atmosfæren rundt oss har nok påvirket meg og filmen. Den har innslag av det foruroligende, sier Slaboshpytskiy.

– Jeg er ikke yngre enn at jeg husker hvordan det var å bo i Sovjetunionen, og mangelen på informasjon og nyheter er den samme nå som den gang. Historien alltid gjenta seg. I dag er det 14 land ut av 15 tidligere sovjetiske delrepublikker som føler seg frie, samtidig som Russland føler at de mister sitt opprinnelige territorium. Hadde det ikke vært for at ideen om et nytt russisk imperium har bred støtte i det russiske folket, ville det vært umulig for Putin å foreta de strategiske trekkene han gjør i dag, sier «Stammen»-regissøren.

Korrupt Oscar-komité

– Hvor vanskelig er det å lage film i Ukraina?

– Med det nye politiske styret er det vanskelig. Problemet er at vi aldri vet hvor mye penger som finnes i de statlige støttefondene, og hvorvidt du faktisk får det som du er lovet. Korrupsjonen er den største trusselen, og vi skapte skandale da vi krevde at den politisk oppnevnte lokale Oscar-komiteen måtte gå på grunn av bestikkelser. Dessverre hjalp ikke det «Stammen», men neste år vil en filmskaper kunne bli utnevnt til Oscar-kandidat på rene premisser. Det å ha en internasjonal sam-produksjonsavtale, som jeg har, er den beste garantien for å finne støtte også i Ukraina.

Dyktige debutanter

Slaboshpytskiy arbeidet lenge med å finne skuespillerne i filmen. De er alle unge, døve og imponerende debutanter foran kamera.

– Jeg henvendte meg til skoler, det ukrainske døveforbundet og andre miljøer med hørselshemmede. Det ble en sinnssyk reise, og utfordrende fordi disse menneskene er sammensveiset i en mistro mot hørende utenfra. Jeg brukte mye tid på sosiale medier og på skoler for å opparbeide meg tillit. Det ble til stor hjelp at ungdom som er døve er de mest entusiastiske brukerne av sosiale medier seg imellom. Til slutt prøvde vi 300 personer foran kamera. Vi endte med en kvinnelig hovedrolle, Yana Novikova, fra Hviterussland, en gutt fra Russland og ellers ukrainere, sier den tidligere journalisten som i neste film vender tilbake til kjent territorium.

– Den har arbeidstittelen «Luxemburg», men det er selvsagt ironisk ment fordi det handler om arbeiderne i Tsjernobyl. Området som er avgrenset som sikkerhetssone i Tsjernobyl er like mange kvadratkilometer som Luxembourg, derfor tittelen. Jeg opplevde utrolige ting i Tsjernobyl da jeg reiste mye der som journalist på 1990-tallet. Det er et fascinerende og rått sted. Ingen bor der permanent, samtidig er det til enhver tid 7.000 personer der. Jeg føler meg som en del av dem, de er spesielle, sjelfulle, og jeg har alltid ønsket å lage en film om dem.

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen