Kultur

Et anstrengt naboforhold

Uroen i Kokang-regionen viser hvor skjør Myanmars fredsprosess fortsatt er.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet sammen med Jo Inge Bekkevold, leder, Senter for asiatiske sikkerhetsstudier

I jakten på å slå ned en lokal opprørsgruppe i det nordøstlige Myanmar, bombet burmesiske jagerfly nylig en landsby på kinesisk side av grensen. Kina svarte med å sette sine egne jagerfly på vingene og signaliserte at de ikke vil nøle med å bruke makt for å beskytte sin befolkning. De siste ukers opptøyer i Kokang-regionen i Myanmar har sendt titusener på flukt til Kina. Kilder i det burmesiske militæret har endog hevdet at kinesiske myndigheter støtter opprørsbevegelsen. Kinas forhold til Myanmar og potensielt flere andre land i regionen er satt på prøve. Alt dette foregår mens burmesiske myndigheter selv sitter i fredsforhandlinger med representanter for 16 væpnede minoritetsgrupper.

Myanmar er et lappeteppe av ulike minoriteter. Én av disse er den etnisk kinesiske befolkningen i Kokang-regionen. Kokang tilhørte opprinnelig Kina, men keiseren måtte i 1897 avstå regionen til det den gang britiskkontrollerte Burma. Kinesisk innflytelse ble likevel omfattende. Etter kommunistenes maktovertakelse i Kina i 1949 ble Kuomintang-styrker lojale til Chiang Kai-shek presset over grensen til Burma. Disse styrkene tok snart kontroll med Kokang-regionen, og opiumshandel ble den viktigste inntektskilden. På 1960-tallet ga Kinas kommunistparti betydelig støtte til meningsfeller i Sørøst-Asia, deriblant Burmas kommunistparti.

Partiet sto sterkt i Kokang, og hadde sin egen hærstyrke og store inntekter fra opium. Militærjuntaen som tok makten i Burma i 1962 slet med å kontrollere regionen. I 1989 brøt imidlertid Burmas kommunistparti sammen, og juntaen fremforhandlet en fredsavtale. Kokang fikk utvidet selvstyre og væpnede styrker, kalt Myanmar National Democratic Alliance Army (MNDAA).

Fredsavtalen holdt frem til det burmesiske militæret i 2009 forsøkte å omdanne MNDAA til grensevaktstyrke. MNDAA gjorde væpnet motstand, og 30.000 flyktet over grensen til Yunnan-provinsen i Kina. De siste ukene har konflikten igjen blusset opp, og MNDAA prøver å ta kontrollen over territorier tapt i 2009. Harde kamper pågår mellom regjeringshæren og opprørerne, med flere titalls falne på begge sider. Mellom 30.000 og 60.000 mennesker har flyktet over grensen til Kina. Myanmars luftforsvar har i bombeangrepene mot opprørerne truffet kinesisk territorium to ganger. Første gang kom ingen til skade, men Kina advarte Myanmar mot å gjenta feilen. Så traff nok en bombe kinesisk territorium, med fem døde og ni skadede som resultat. Kina omtalte hendelsen som «helt uakseptabel» og Myanmars ambassadør ble kalt inn på teppet i Beijing. Nestlederen i Kinas militærkommisjon, general Fan Chanlong, har advart sterkt mot en ny tilsvarende hendelse og sagt at Kina ikke vil nøle med å beskytte sine innbyggere. Kilder på burmesisk side har anklaget Kina for å støtte MNDAA med våpen, trening og etterretning.

Kinesiske myndigheter har imøtegått dette, men samtidig verserer rykter om at en kinesisk general tiltalt for korrupsjon også er mistenkt for å ha lekket forsvarshemmeligheter til nettopp MNDAA tilbake i 2009. Kina utviklet på 1990- og 2000-tallet et nært forhold til Myanmar, med betydelige investeringer i landet. Kinas innflytelse ble etter hvert så omfattende at Myanmar de siste årene har søkt å balansere dette med tettere relasjoner til India, USA og andre vestlige land.

Dersom det skulle være hold i påstandene om lekkasjer av etterretningsinformasjon til en burmesisk væpnet gruppe, vil det kunne ha negative konsekvenser for Kinas forhold til Myanmar og andre land i Sørøst-Asia. Kinesisk side har omtalt Kokang-konflikten som en intern burmesisk konflikt. Kina har ikke invadert et naboland siden 1979, da Kina gikk inn i Vietnam. Beijing oppga den gang beskyttelse av landets kinesiske minoritet som medvirkende årsak, mens den reelle grunnen var at Kina ville gi Vietnam smekk på fingeren for invasjonen i Kambodsja.

Kina har de siste årene inntatt en mer selvhevdende politikk for å fremme sine suverenitetsinteresser i Øst- og Sør-Kinahavet, noe som har vakt bekymring i regionen. Kina har imidlertid gjennom forhandlinger løst landgrensespørsmål med nesten alle nabolandene. Kina er i dag tjent med et godt forhold med sine naboland for å kunne konsentrere seg om sine maritime interesser. En innblanding i Myanmars indre anliggende vil dermed ikke kun bryte med et grunnprinsipp i kinesisk utenrikspolitikk – prinsippet om ikke-innblanding, men vil også være i strid med Kinas strategiske interesser, og virker derfor lite troverdig.

Slik innblanding ville heller ikke fremmet Kinas økonomiske interesser i Myanmar. Uroen i Kokang viser også hvor skjør Myanmars fredsprosess fortsatt er. Etter at myndighetene anklaget flere av opprørsgruppene for å støtte MNDAA i kampene, har landets største og mektigste milits, United Wa State Army, holdt seg unna de pågående forhandlingene om en nasjonal våpenhvile mellom sentralmyndighetene og koalisjonen av landets minoritetsgrupper. Et utkast til våpenhvileavtale ble ferdig forrige uke, men det er uvisst om alle gruppene faktisk vil signere den. Wa-militsen inviterer nå etniske ledere til diskusjon av utkastet. MNDAA utestenges av sentralmyndighetene, men inkluderes av Wa.

Myanmar ba nylig India om hjelp med den nasjonale fredsprosessen. Myanmars grense mot India er til forveksling lik den mot Kina; væpnede grupper og lokale krigsherrer har økonomiske interesser i illegal virksomhet, og motstand mot sentralmyndighetene tar form av etnisk baserte krav. Myanmar så vel som Kina og India er tjent med stabilitet i grenseområdene.

Myanmars respons på de skarpe kinesiske reaksjonene tyder på dette. Mens myndighetene først la skylden for bombingen på MNDAA, innrømmet de skjærtorsdag at bomben som drepte fem kinesiske innbyggere kom fra Myanmars eget luftforsvar. Myanmar ga Kina en offisiell unnskyldning, og vil kompensere de etterlatte. Uroen i Kokang fortsetter imidlertid, og vil være en utfordring for naboskap og fredsprosess i tiden fremover.

Mer fra: Kultur