Kultur

Kosovo – et land uten framtid

Kosovos befolkning ønsker seg vekk. Vekk fra lammende fattigdom, korrupsjon, kriminalitet og et liv uten håp om en bedre framtid.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Flukten fra Kosovo har vært enorm denne vinteren. Offisielle tall fra Kosovo oppgir at 25.000 kosovere har tatt seg illegalt over grensen til Ungarn siden september i fjor. Alt tyder på at dette tallet er altfor lavt. Andre kilder oppgir at mellom 50.000 og 100.000 har forlatt Kosovo. I februar kom daglig 1.500 nye asylsøkere fra Kosovo til «drømmelandet» Tyskland. Tallet har sunket dramatisk de siste ukene. Det skyldes langt strengere grensekontroll og en rask og brutal hjemsendelse, ikke at forholdene på hjemmebane har blitt noe bedre.

Det var stor jubel da Kosovo erklærte sin uavhengighet fra Serbia 17. februar 2008. Det skjedde ensidig etter at langvarige forhandlinger med Serbia ikke hadde ført fram. Siden har det meste gått galt. Økonomien er elendig. Onde tunger sier at den eneste eksport av betydning fra Kosovo, er menneskehandel og organisert kriminalitet. Et særskilt problem er at de serbiskdominerte områdene nord i Kosovo fortsatt nekter å la seg styre fra hovedstaden Pristina. Nær halvparten av FNs medlemsland har ikke anerkjent Kosovos selvstendighet, blant dem fem EU-land. Usikkerheten i det etnisk delte og motsetningsfylte landet gjør utsiktene for vekst og velstand usedvanlig dystre.

Kosovo var i århundrer en del av Serbia. Serberne regner Kosovo som selve arnestedet for serbisk kultur og for den serbiske nasjon. Kosovos løsrivelse har også gitt president Vladimir Putin ufortjent gode argumenter når det gjelder å ta seg til rette i «sin» del av verden. For også i Kosovo ble internasjonalt anerkjente grenser endret med våpenmakt og uten FN-mandat. Forskjellen er at i dette tilfellet var det vestlige land som med hjelp av NATO endret grensene og rev Kosovo løs fra Serbia. Men det må understrekes at folkemordet som pågikk i Kosovo, overhodet ikke kan sammenlignes med situasjonen for befolkningen i Øst-Ukraina.

Motsetningene mellom den albansktalende og den serbisktalende delen av befolkningen i Kosovo går langt tilbake. Åpen strid brøt ut etter at den serbiske tyrannen Slobodan Milosevic i juni 1989 fyrte opp under serbisk nasjonalisme i en tale ved Kosovo Polje, like utenfor Pristina, et gammelt, mytisk slagsted i serbisk historie. Resultatet ble blodig. Serbiske styrker, brutal serbisk milits og en kosovo-albansk frigjøringshær begikk brutale og blodige overgrep. I noen tilfeller regelrette massakrer, også mot sivile.

Det toppet seg høsten 1998, da Slobodan Milosevic startet en regelrett etnisk rensing, og forsøkte å jage ut den albanske befolkningen. Hundretusener flyktet over grensen til Albania og Makedonia. Dette utløste NATOs bombekrig mot Serbia i mars 1999. Milosevic skulle stoppes, med eller uten FN-mandat. Jeg var selv med da NATO-styrkene rykket inn i Kosovo i juni samme år og drev de serbiske styrkene ut foran seg. Det skjedde utvilsomt med våpenmakt. For oss journalister gjaldt det for all del ikke å forville seg over i fortsatt serbiskkontrollerte områder. Bitre og sinte serbiske soldater nølte ikke med å henrette journalister fra fiendtlige NATO-land.
Milosevics etniske rensing og folkemord måtte stoppes. Spørsmålet er om den selvstendige staten, som ble resultatet av NATOs krigsinnsats, har livets rett. Kosovo har i dag 1,8 millioner innbyggere i et land på størrelse med Akershus og Østfold. Av disse lever 17 prosent i ekstrem fattigdom, 45 prosent lever i absolutt fattigdom. Arbeidsløsheten er på mellom 40 og 50 prosent. Blant ungdom er den på hele 70 prosent. Samtidig er fødselsraten blant de høyeste i Europa.

Målet har vært å halvere fattigdommen innen år 2020. Det ville kreve en årlig vekst på 6 prosent og utenlandske investeringer på minst halvannen milliard euro i året. I dag er veksten på 2,5 prosent og investeringene fra utlandet er tilnærmet lik null. Få vil investere i et land som er så gjennomført korrupt, og hvor forbindelsene mellom politikere, forvaltning og organisert kriminalitet er så tette. Utenlandsk bistand og penger hjem fra de mange kosovoalbanerne som arbeider i utlandet, er det som i dag holdet landet noenlunde flytende. Noe grunnlag for å bygge en framtid, er det ikke.

En vesentlig årsak til mismotet i Kosovo er den utbredte korrupsjonen. Helsehjelp og andre offentlige tjenester krever bestikkelser. En jobb krever bestikkelser eller gode forbindelser. Nepotismen er utbredt, og etablerte klaner tar vare på sine. Det gjør at mange faller utenfor og er sjanseløse. Ungdomsarbeidsløsheten letter også rekrutteringen til de store, kriminelle miljøene. Den svarte økonomien er stor og kvelende for en fersk stat. Kosovo har etablert seg som noe av et senter for menneskehandel, narkotikasmugling og våpensmugling.

Det finnes ingen vei ut av uføret uten gjennomgripende reformer. Men fordi også ledende politikere er en del av det rotfestede korrupte systemet, vil dette ta tid. EU, USA og NATO har et stort ansvar for den staten de bidro til å etablere. Det har da også vært gjort betydelige forsøk på å hjelpe Kosovo på beina. Men så lenge mye forsvinner rett ned i korrupsjon, og ingen har vært villig til å slå ned på dette med tilstrekkelig kraft, vil en stor del Kosovos befolkning fortsatt ønske seg ut og vekk.

Mer fra: Kultur