Hva er de største utfordringene vi står vi overfor i norsk arbeidsliv? Jo, vi har høy sysselsetting, men må likevel få flere i arbeid. Det må bli enda lettere å kombinere arbeidsliv og familieliv. Og det må bli vanskeligere å være useriøs og bedrive arbeidslivskriminalitet.
Skal vi løse dette trenger Norge arbeidstidsregler som sikrer folks helse, som sikrer at både kvinner og menn kan klare å kombinere familieliv og arbeidsliv, at folk som ikke er hundre prosent friske hele tida også får en plass og ikke presses ut. Og vi trenger flere kraftfulle tiltak mot arbeidslivskriminalitet. Hjelper det å svekke arbeidsmiljøloven? Jeg tror ikke det.
Tvert imot. Regjeringen hopper bukk over faglige råd om at endringene i sum kan føre til økt sykefravær, mer utstøting, at det blir vanskeligere for folk med nedsatt arbeidsevne å komme inn i arbeid og å holde ut i arbeid, at flere kvinner vil velge deltid framfor heltid for å henge med.
Det er ikke jeg som sier dette. Det er Arbeidstilsynet, Statens arbeidsmiljøinstitutt, Likestillingsombudet, Likestillingsdepartementet og en samlet arbeidstakerside som organiserer 1,5 millioner arbeidstakere. Og ingen av de småbarnsforeldrene jeg kjenner sier at løsningen for å få hverdagskabalen til å gå opp er å kunne bli pålagt lengre arbeidsdager, jobbe mer overtid eller flere helger.
Norge har høyere grad av kvinnelig sysselsetting enn andre land. Det er på grunn av – ikke på tross av – arbeidstidsreglene, som regjeringen nå angriper. De endringene det borgerlige flertallet nå tvinger igjennom reflekterer på ingen måte arbeidslivets behov. Det virker heller som om regjeringen svekker arbeidsmiljøloven fordi det er et mål i seg selv. Regjeringens behandling av arbeidsmiljøloven er ideologiske krampetrekninger fra en gammeldags høyreside.
Likevel fortsetter regjeringspartiene å late som endringene de kommer med er til det beste for vanlige folk. Vi har hørt lignende retorikk før. De påsto også at reservasjonsretten var til det beste for kvinnene selv. At uføre ville tjene på å bli fratatt trygd. At fellesskapet ville tjene på å selge unna naturressurser.
Norsk arbeidsliv består stort sett av seriøse og ordentlige bedrifter og arbeidsgivere som aldri ville finne på å behandle sine ansatte dårlig. Men det finnes også arbeidsgivere og useriøse bedrifter som forsøker å utnytte sine ansatte. Som tyner dem mest mulig. Der medbestemmelse er utopi. Det er disse ansatte regjeringspartiet velger å lukke øynene for.
Vi trenger en arbeidsmiljølov som tar innover seg at dette er to bilder av samme virkelighet. At noen har behov for fleksibilitet, mens andre trenger sterkere vern. Regjeringens endringer gir ingen nye muligheter for fleksibilitet.
Heller ingen nye goder for arbeidstakerne som de i dag ikke allerede har gjennom avtaleverket. Ingen. Derimot svekker den vernet for dem som allerede i dag er under stort press. Det er disse som taper.
Hvis svaret er å svekke arbeidsmiljøloven, må vi spørre oss om hva spørsmålet egentlig var?