Nordvest i Nederland, i den bitte lille landsbyen Veenhuizen, ligger fengselet Norgerhaven. Navnet passer godt, for planen er at stedet snart skal huse 242 norske fanger. Regjeringen ønsker å eksportere norske innsatte til utlandet for å få ned soningskøene her hjemme. Rett over påske blir saken sendt til Stortinget. Dersom justisminister Anders Anundsen får det som han vil, får han fullmakter til å leie fengselsplasser både i Nederland og andre steder. Foreløpig har verken KrF eller Venstre avvist ideen.
I justisdepartementet bruker de ordet «utradisjonelt» om dette tiltaket. Det er mildt sagt. Å opprette en slags enklaver innen rettspleien er et brudd med grunnleggende prinsipper. I praksis vil det bety at vi outsourcer en helt sentral del av rettsstaten. Advokat-foreningen har pekt på at ordningen bryter med menneskerettighetene på flere punkter: Respekten for familielivet, prinsippet om lik behandling og bestemmelsene om utvisning fra riket.
Mye kan kritiseres når det gjelder norsk kriminalomsorg. Men vi har mye å være stolte av, også: Verdens laveste mordrate og lite tilbakefall. Norske fengsler lykkes i svært stor grad med en av sine viktigste oppgaver, nemlig å gjøre straffedømte i stand til å bli en del av samfunnet igjen den dagen de slipper ut. Det skal ikke mye hjernekapasitet til for å forstå at den oppgaven blir mye vanskeligere å løse på fremmed jord, der de innsatte skal sone langt unna sitt eget nettverk, sin egen familie og det norske samfunnet. De vil heller ikke ha lov til å ta permisjon eller ha såkalt «utgang» på nederlandsk territorium.
Forslaget snubler i så mange viktige prinsipper at det burde falt for lengst. Men som vi vet, er ikke alle like opptatt av den slags fiksfakserier. Derfor kan det være greit å se litt på det rent praktiske, også. Hvori opptatt det mange anser som viktigst av alt. Penger.
Nøyaktig hvor store beløp regjeringen har tenkt å bruke på dette tiltaket, er ingen gitt å vite foreløpig. Bare leien av fengselet i Nederland koster 25 millioner euro i året. I tillegg kommer utgifter til transport av fanger, deres advokater (får vi anta), deres pårørende (får vi håpe), arbeidstrening, helsehjelp og lønn pluss godtgjørelser til den norske direktøren som skal styre fengselet. Et konservativt anslag er at skattebetalerne må ut med 250 millioner kroner i året. For de tre årene denne ordningen er tenkt å være, vil prisen bli minst trekvart milliard. Hvis Justisdepartementet virkelig mener det de sier, at tiltaket er midlertidig, vil vi altså stå igjen etter tre år med 242 fanger som skal tilbake til norske fengsler, 750 millioner kroner fattigere, uten at pengene er brukt til å bygge så mye som en eneste knøttliten glattcelle, men i stedet er sendt ut av landet for godt. Dette er penger som kunne vært brukt til å bygge mellom 325 og 750 norske fengselsplasser, alt ettersom hvordan man regner, på vårt eget territorium, med arbeidsplasser til nordmenn i stedet for nederlendere.
I stedet for å eksportere fanger, prinsipper og penger til Nederland, bør Anundsen og andre justispolitikere interessere seg for den løsningen som ligger i dagen: Det er en grunn til at fengslene i Nederland har så mye ledig kapasitet at de er i stand til å tjene penger på å leie dem ut. Den grunnen er ikke at nederlendere er mer lovlydige enn nordmenn. Hva med å sette seg inn i de virkemidlene som har fjernet de hollandske soningskøene, og importere løsninger snarere enn å eksportere problemer?
Det finnes flere enkle, fornuftige og billige tiltak som har brakt Nederland dit de er i dag. Mer bruk av fotlenker og mildere straffereaksjoner for mindre narkotikaforbrytelser, for eksempel. Belgia, det eneste andre landet i Europa som har kommet på ideen om å leie celler i Nederland, har nylig bestemt seg for å kutte køene på en annen og mer effektiv måte. Der skal alle dommer på under ett år sones utenfor fengsel, ved hjelp av elektronisk kontroll eller samfunnstjeneste. Det er interessant, med tanke på at over en tredjedel av norske fanger sitter inne på dommer som er kortere enn ett år.
Selv om det er et politisk ømtålig tema, bør myndighetene anstrenge seg for å finne ut om en mindre streng narkotikapolitikk kan fjerne det tilsynelatende akutte behovet for en massiv utbygging av norske fengsler – helt eller delvis. En drøy fjerdedel av alle innsatte i Norge soner en narkodom. Det virker uansett ganske absurd at justisministeren ønsker å ty til et virkemiddel som er prinsipielt uholdbart, svært dyrt og dessuten midlertidig. Hvorfor forslaget i det hele tatt kommer, er også merkelig med tanke på at det ikke er nevnt med ett ord i regjeringserklæringen. Justisministeren og Stortinget har mange viktige og kompliserte saker å bruke tida si på. Da er det ikke noe poeng å kaste bort mere krefter på denne hollandske syken.