Kultur

Jordnært om livets mysterier

I Nationaltheatrets oppsetning av romanen «Morgon og kveld» er mye gått tapt, men mye er også vunnet.

Anne Marit Jacobsen har en jordnær tilnærming til livets store mysterier i «Morgon og kveld». FOTO: DAG JENSSEN

TEATER

«Morgon og kveld»

Av Jon Fosse

Regi: Hildegun Riise

Med: Anne Marit Jacobsen

Nationaltheatret, Amfiscenen

Da jeg leste Jon Fosses roman «Morgon og kveld» nylig, var det tre ting som, uavhengig av hverandre, slo meg. Det ene var hvor lett det var å nesten høre Anne Marit Jacobsens stemme framføre teksten mens jeg selv leste den, og hvor vakkert det lød for mitt indre øre. Det andre var hvor typisk Jon Fosses tekst er for det sene 1990-tallet og tidlige 2000-tallets minimalistiske litteratur, til tross for at den tar for seg allmenngyldige temaer som fødsel og død og er spekket med bibelallusjoner. Det tredje som slo meg, var hvor språklig Fosses prosjekt egentlig er i denne store, lille romanen.

I Nationaltheatrets iscenesettelse av «Morgon og kveld» framføres den som en monolog, nettopp av Anne Marit Jacobsen. Her er en del av det opprinnelige ved Jon Fosses tekst gått tapt – både dessverre og heldigvis. For mye er også vunnet i denne forestillingen som Jacobsen bærer nesten helt alene med intensitet, energi og humor.

Det minimalistiske, tidstypiske preget er forsvunnet i denne oppsetningen, og det er bra. I stedet tilfører Anne Marit Jacobsen den enkle fortellingen om fiskeren Johannes’ fødsel og død noe som føles enda mer allment og grunnleggende enn det Jon Fosse selv har klart å formidle. Hun gjør alt så jordnært, og selv alt det usikre ved døden blir liksom trygt i Jacobsens fortellerånd. At hun også framhever det humoristiske i denne fortellingen er et stort pluss og løfter det hele.

Forestillingens øvrige virkemidler er også godt avstemt. Felespilleren Benedicte Maurseth bidrar med et effektfullt, om enn noe forsiktig musikalsk følge. Og en av romanens kjerneformuleringer om døden, der «himmel og hav er eitt og det same og sjø og skyer og vind er som eitt og det same», opptrer som et fint visuelt miljø i scenografiens (Åse Ljones) mange lag av forheng med projiseringer av hav, skyer og soloppgang og solnedgang som Jacobsen beveger seg inn i, bak og gjennom i løpet av forestillingen.

Det som er forsvunnet helt i forestillingen, er det språklige prosjektet i Fosses roman. Det er mye som er kuttet, og for eksempel er den delen av boken som formidler Johannes’ fødsel i et grensesprengende poetisk språk, utelatt. For tanken om det irrasjonelle språket som en vei til innsikt i livsmysteriet får dessverre ikke plass i denne forestillingen. Derfor forsvinner mye av magien som finnes i boken når den finner et språk til det grenseoverskridende i et menneskes fødsel og død. Men kanskje er det for mye forlangt å overføre denne type språkmystikk til scenen?

Anne Marit Jacobsen har skapt en rekke monologforestillinger som har blitt store publikumssuksesser, nå sist med «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg». Jeg forundres ikke om hun nå får like mye framgang med sin jordnære framstilling av livets store mysterier. Og fører dette igjen til at flere Fosse-romaner kommer på scenen, er det absolutt en stor bonus.