Kultur

Den afrikanske utopien

Dette arbeidet hadde fortjent å bli satt inn i en historisk ramme som ikke er misvisende.

Nylig åpnet Nasjonalmuseet utstillingen «Forms of Freedom. African Independence and Nordic Models», som var fjorårets nordiske bidrag ved Veneziabiennalen. Utstillingen forteller om nordiske arkitekters arbeid i afrikanske land i 1960- og 70-årene som del av utviklingshjelpen. Ifølge Nasjonalmuseet var dette todelt: arkitektene «bygde afrikansk frihet» ved å støtte nasjonsbyggingen i nye uavhengige land, og de «fant frihet» i møtet mellom bistand og nasjonsbygging. Det er viktig at en hittil underbelyst del av bistandshistorien nå hentes frem, men i utstillingen har ulike kontekster forsvunnet. Frihetsbyggingen kan ha fremmet maktbruk, og frihetsfunnet var i hovedsak arkitektenes eget. Norge var tidlig ute som giverland med Keralaprosjektet i 1952. På 1960-tallet etablerte samtlige nordiske land statlige bistandsadministrasjoner, og enkelte fellesnordiske prosjekter ble startet. I «u-hjelpen» fant de nordiske landene en utenrikspolitikk de kunne enes om, og som kunne gi små stater en stor rolle internasjonalt. Snart ble bistanden en bransje i sterk vekst. Avkoloniseringsbølgen i Afrika bidro til veksten. Nye stater skulle bygges planmessig og rasjonelt. Tidens mantra ble investeringer innen infrastruktur, bygg og anlegg, undervisning, landbruk, fiske og helse. Arkitektene var blant et stort antall eksperter som rykket inn for å realisere visjoner om et moderne Afrika.

Tanzania, Kenya og Zambia ble hovedsamarbeidsland for Norden. Landene sto for «afrikansk sosialisme», som appellerte sterkt til nordiske sosialdemokrater. Nasjonalmuseet slår fast at de nordiske giverne hadde en naiv tro på at «den sosialdemokratiske modellen kunne eksporteres, oversettes og bidra til nasjonsbygging, modernisering og velferdsutvikling i Afrika.» Dette er en overfortolkning; spredning av en hjemlig samfunnsmodell til mottakerlandene var aldri et mål for nordisk bistand. Det ville stått i strid med grunnleggende bistandsprinsipper om mottaker­landenes suverenitet. Det betyr selvfølgelig ikke at bistanden ikke ble farget av den som ga den. Bistandsarbeidere har opplevd det slik at de delte av de nordiske landenes erfaringer og kunnskap; i tidens språkdrakt: «show-how» og «know-how.» Eksport av et samfunnssystem var dette likevel ikke.

Det ble tidlig klart at den østafrikanske virkeligheten lignet lite på den nordiske. Tanzania, Kenya og Zambia ble de facto ettpartistater snart etter uavhengigheten. Her ble nordiske arkitekter sysselsatt med regjeringsbygg og konferansesenter, utdannings- og helseinstitusjoner, fiskeanlegg og samfunnsplanlegging. I Tanzania iverksatte president Julius Nyerere en storstilt kollektivisering av landbruket gjennom den såkalte ujamaa-politikken. Tradisjonelle afrikanske livsformer skulle kombineres med moderne byplanlegging. Tanzanianerne skulle bo i landsbyer sammensatt av grunnenheter på ti «celler» og drive jorda sammen. Nasjonalmuseet dokumenterer at finske arkitekter bidro med masterplaner for flere regioner og byer som del av ujamaa-kollektiviseringen i 1974–75. Det Nasjonalmuseet utelater er imidlertid at politikken møtte sterk motstand hos befolkningen, som mistet sin eiendomsrett. Nyerere iverksatte derfor tvangskollektivisering fra 1973, og i løpet av de neste årene fant en omfattende tvangsflytting av befolkningen sted. Det er rimelig å spørre om arkitektenes planleggingsinnsats virkelig bør forstås som å «bygge afrikansk frihet», eller om den heller har vært redskap for Tanzanias maktbruk overfor egne innbyggere? Nasjonalmuseet forteller at ujamaa hadde «visse utopiske aspekter», og tolker politikken som «en mulighet for oversettelse av en nordisk modell til afrikanske forhold. Dette er i beste fall en spekulasjon i samtidens vurderinger. Utstillingen kan selvfølgelig velge å vektlegge den arkitekturhistoriske rammefortellingen fremfor den realhistoriske, men ved å utelate sentrale fakta utelukkes også viktige aspekter. Ujamaa ble feilslått, skapte store menneskelige lidelser og hemmet Tanzanias økonomi. Dette vet vi. Da er det underlig at man likevel velger å holde fast ved datidens mangelfulle forståelse.

Ifølge Nasjonalmuseet åpnet et modernistisk-eksperimentelt frirom seg i møtet mellom bistand og afrikansk nasjonsbygging. Arkitektene og afrikanerne fant her en felles mulighet til å utforske arkitektur som gjenspeilte utopiske samfunnsplaner. En alternativ, realhistorisk tolkning er at bistandsveksten på 1970-tallet og satsingen på ekspertbistand skapte store økonomiske muligheter for flere profesjoner, deriblant arkitekter. Utstillingen viser at tidligere utsendte eksperter havnet i en mellomrolle mellom giver og mottaker, og fremforhandlet stadig nye utviklingsprosjekter – som de selv tok del i som profesjonsutøvere. Én mulig tolkning av arkitektenes afrikanske fremstøt er derfor at det var arkitektene selv som fant økonomisk og kunstnerisk frihet, ikke den jevne afrikaner. Bistandens økende budsjetter i kombinasjon med en gjennomgripende fascinasjon for afrikansk sosialisme, skapte mulighetsrom for utopiske samfunnsplaner og sosial ingeniørkunst. De nye afrikanske statslederne viste vilje til å sette makt bak gjennomføringen, giverne finansierte den, og arkitektene kunne realisere prosjekter. Nordiske arkitekters sentrale bygg i Afrika var nybrottsarbeid, og reflekterer utviklingsoptimismen og utopismen i tidens utviklings- og arkitekturdiskurs. Dette var ikke unikt for arkitektene; nordiske bistandsmyndigheter så lenge gjennom fingrene med mer eller mindre totalitære staters fremferd i utviklingens navn.