Dette inlegget er skrevet i samarbeid med LOs 1.-sekretær Peggy Hessen Følsvik, LO-sekretær Trude Tinnlund og LO-sekretær Renee Rasmussen.
I oppløpet til årets 8. mars foregår også innspurten i stortingsforhandlingene om ny arbeidsmiljølov. I denne avisen har vi sett bilde av representantene som forhandler på vegne av sine partier: Arve Kambe (H), Erlend Viborg (FrP), Sveinung Rotevatn (V) og Kjell Ingolf Ropstad (KrF). Disse fire mennene (!) sitter med nøkkelen til avgjørelsen i det som er årets viktigste kvinnesak.
Et overordnet mål for likestillingspolitikken er at kvinner kan delta i arbeidslivet på like vilkår med menn. Derfor er det så viktig med politikk som legger til rette for at alle, både kvinner og menn, kan kombinere arbeid og omsorgsoppgaver:
Foreldrepermisjon, barnehager, skolefritidsordning. Men en grunnleggende forutsetning er også arbeidslivets organisering. Et trygt, godt og inkluderende arbeidsliv er en forutsetning for likestilling.
Forslaget om økt midlertidighet går i motsatt retning. Allerede i dag er flertallet av de midlertidig ansatte kvinner. Bruk av midlertidig ansatte er særlig utbredt i typisk kvinnedominerte sektorer, som helse- og sosialtjenester, undervisning og innen overnattings- og serveringsvirksomheter. Når adgangen til å ansette folk midlertidig øker, vil dette bety at en større andel av jobbene blir midlertidige. For kvinner som er midlertidig ansatt, kan det bli enda vanskeligere å få en fast jobb.
Uten fast jobb er det vanskelig å få boliglån og etablere seg. Uten fast jobb er det mange som utsetter å få barn, fordi de lever med en usikker økonomi og ikke vet om de kan forsørge barnet. Mange frykter også at de vil miste jobben sin dersom de blir gravide. Selv om dette er forbudt. For vernet mot graviditetsdiskriminering gjelder også for midlertidig ansatte. Men det er ofte mye vanskeligere å etterprøve for en midlertidig ansatt om det er graviditeten eller andre forhold som gjør at arbeidsforholdet avsluttes.
Også forslagene som endrer arbeidstidsbestemmelser har konsekvenser for likestilling. Allerede i dag er det gjennomgående kvinner som går ned i arbeidstid hvis «tidsklemma» blir for krevende. Med lengre vakter og mer pålagt overtid, blir tidskabalen enda mer krevende å få til å gå opp. Det blir vanskeligere å rekke barnehagen og å planlegge ettermiddagene og helgene.
Summen av forslagene øker arbeidsgivers makt på bekostning av arbeidstakere. Vi er bekymret for at dette kan gi en utvikling der flere par ser seg nødt til å inngå en klarere arbeidsdeling i familien, der man prioriterer den enes lønnede arbeid, mens den andre tar større ansvar for de ubetalte omsorgsoppgavene.
Ettersom menn tjener mest i de fleste parforhold, blir det raskt kvinnene som reduserer sin tilknytning til arbeidslivet og i økende grad oppfattes som en slags reservearbeidskraft. Dette er en politikk som setter likestilling i revers og gjør det mer krevende å nå målet om likelønn.
Vi har kommet langt når det gjelder likestilling i Norge. Utviklingen er inne i et godt spor. Deltiden blant yngre kvinner har gått raskt ned og dagens småbarnsfedre tar ansvar for omsorgsoppgavene hjemme på en helt annen måte enn bare for 10–15 år siden. Et trygt og godt arbeidsliv har vært avgjørende for å komme dit vi er. Nå er viktige arbeidstakerrettigheter i spill ved forhandlingsbordet på Stortinget. Det kan fort bli kvinner som betaler den høyeste prisen.