Det er ikke lenger noen nyhet. Rapporter har kommet med jevne mellomrom de siste årene, som forteller at fire av ti eldre på institusjon lider av underernæring, med store mørketall blant de eldre hjemmeboende. Politikerne virker like sjokkert hver gang temaet tas opp, de snakker seg varme om en verdig eldreomsorg, lover tiltak og økte ressurser. Men så blir det stille.
Det er tankevekkende. Kunnskapen er der ute, men man ser en annen vei, fordi det alltid er noen som roper høyere. Det er alltid kamp om budsjettmidlene, det er alltid saker som må ordnes først. En bro. En bygning. En rundkjøring. I mellomtiden lider mange eldre, og dør. Det er dessverre slik at når man først har fått diagnosen underernært, da skal det mye til for å snu utviklingen.
Storbritannia viser tall at ti prosent av helsebudsjettet går til behandling av underernærte eldre. Universitetet i Oslo har regnet ut at sykehusene kunne spart 800 millioner kroner i året på å forebygge underernæring, framfor å behandle. Poenget er at forebygging må gjøres på et tidlig stadium. Dette blir dessverre forsømt, ettersom gevinsten, at de eldre holder seg friske, ikke vises i regnskapet. Det skyldes ikke vond vilje hos politikerne og beslutningstakerne, men jeg tror det skyldes mangel på kunnskap, mangel på interesse og fremfor alt mangel på prioritering.
Underernærte eldre trenger kostbare medisiner. De blir liggende lenger på sykehus. De legges oftere inn igjen etter å ha blitt skrevet ut, fordi de ikke følges opp og vekten fortsetter å avta. Pasienten havner i en ond sirkel. Professor i klinisk ernæring ved universitetet i Southampton, Marions Elia, kaller fenomenet «underernæringskarusellen». Allmenntilstanden reduseres dramatisk. Risikoen for infeksjoner øker. Et enkelt fall på isen ender med lårhalsbrudd. Når behandlingen blir mer komplisert, tar det lenger tid å bli frisk, og koster mer penger. En underernært pasient er en meget dyr pasient. Å forebygge er billigere.
Ved Herlev hospital i København fulgte man opp en gruppe eldre pasienter i seks måneder, etter at de var blitt skrevet ut av sykehuset. Man delte dem inn i to grupper. Den ene gruppen fikk kostholdsveiledning, den andre fikk det ikke. Resultatet var entydig. 52 prosent av de som ikke fikk veiledning ble gjeninnlagt etter kort tid, i motsetning til bare 28 prosent av den andre gruppen. Videre døde 16 prosent av de som ikke hadde fått oppfølging i løpet av testperioden, mot bare 6 prosent i gruppen som fikk kostveiledning. Man sier at mat er medisin. Det er ikke bare et fiffig slagord. Mat virker!
Offentlig kjøkkendrift i dag er ofte organisert slik at maten lages på et sentralkjøkken noen dager i forveien, fraktes til sykehjemmet, der den varmes opp noen dager senere. Det er dette som kalles kok/kjøl, en metode som ofte får til dels urettmessig kritikk. Fordelen er at kjøkkendriften blir mer effektiv, personell og utstyr utnyttes bedre. Ting blir mer forutsigbart både for kjøkkenet og for sykehjemmet. Næringsinnholdet og kvaliteten på maten blir like god, om metoden brukes på rett måte.
Men det er noen ulemper også. Den som lager maten møter aldri den som spiser den. Det kalles fremmedgjøring. Det snakkes mye om den gode matlukten i gangene som øker appetitten, at den forsvinner fra sykehjemmet. Manglende matlukt er kanskje det minste problemet. Den største utfordringen er selve tilberedningen. Ettersom kokkene forsvant med kjøkkenet er det gjerne pleierne som sluttilbereder maten. Erfaringer viser at dette tar mer tid enn man tror, selv om maten i prinsippet kommer ferdig, og man har moderne og avanserte ovner. Ting skal gjøres i en viss rekkefølge. Maten skal passes på. Og noen må gjøre det. Kost- og ernæringsforbundet mener det bør være en kokk på sykehjemmet som gjør dette, for å sikre matkvaliteten. Slik kan pleierne gjøre det de er best på, å gi god omsorg og pleie.
Erlend Eliassen er kjøkkensjef på Nygård sykehjem i Sandefjord. Han har et motto vi skal lytte til: «På et sykehjem serveres det siste måltidet hver dag.» Å gjøre hvert måltid til en god opplevelse handler om etikk, verdighet og respekt for pasienten. God matomsorg dreier seg om å spise nok mat, riktig mat, til riktig tid. Det må være en hyggelig ramme rundt måltidet. Det trenger ikke være avansert. Det kan være en blomst på bordet. En duk. Ro rundt måltidet. Noen å dele måltidet med. Det høres banalt ut, men uten disse tingene er det ikke lenger et måltid, da er det bare en tallerken med fôr.
Kampen mot underernæring er vanskelig, men å gi opp er ikke et alternativ. Helse- og kjøkkenpersonell bør samarbeide tettere. Kompetansen til kostøkonomer og kliniske ernæringsfysiologer bør brukes i større grad. Alle kommuner burde ansette en egen klinisk ernæringsfysiolog. De vet fra et medisinsk ståsted hva som skal til, for å sikre en god helbred. Ikke minst må man huske å involvere den viktigste faggruppen: De eldre selv.
Arnt Steffensen
Leder i Kost- og ernæringsforbundet, en yrkesorganisasjon i Delta