Kultur

Moderne Propaganda

I forbindelse med en nylig kunngjøring om eskalert informasjonskrig på internett kommer det frem at befolkningen stadig utsettes for konstruerte sannheter.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Illustrasjon: "Digital Propaganda" S.R. Galåen / J.M. Flagg (US Army vintage)

Propaganda er noe man kanskje forbinder mest med historiske forhold der visse myndigheter eller diktatorer sørget for spredning av overtalende budskap. Dette skulle man kanskje tro foregikk kun under verdenskrigene eller i autoritære regimer. Et slikt inntrykk vil også bli forsterket av nyhetsoppslag om at Russland, Kina eller Nord-Korea bruker propaganda både utad og overfor sin egen befolkning. Men hva med demokratiske Vesten?

På grunn av nye former for media og den opprinnelig enkle definisjonen av propaganda, har begrepet fått en diffus betydning. Mange kilder definerer all form for folkeopplysning og påvirkning av andres holdninger som propaganda, selv når intensjonene er gode eller informasjonen er objektiv. Derfør bør man rette fokuset på hva den bekymringsverdige varianten er, såkalt grå og sort propaganda, der anonym desinformasjon står sentralt.

Moderne propaganda kan beskrives som manipulering av befolkningen gjennom media for å få demokratisk aksept for politiske eller militære agendaer.


Media blir omtalt som den fjerde statsmakt, fordi den har en samfunnsmessig påvirkningskraft utenom de tre andre kategoriene: den lovgivende, utøvende og dømmende statsmakt. Kollektive illusjoner er omtalt i en tidligere kronikk, og myndigheter eller storselskaper kan ha motiver for å påføre befolkningen slike i form av filtrert informasjon og vedtatte sannheter. Pressens historiske rolle har vært å være en uavhengig og overprøvende part ved å gi befolkningen informasjon fra allsidige kilder og mulighet til ytring.

Når nyhetskanaler blir styrt av myndigheter, eid av statsledere eller av storselskaper bør alarmbjeller ringe. Da fungerer ikke media lengre som en granskende motvekt, men som forlengede armer for den samme makten som råder i utgangspunktet. Selv om sosiale digitale medier ikke har samme funksjon som den tradisjonelle pressen, får allikevel store deler av befolkningen mye av sin informasjon om verden via disse plattformene.

Den 31. januar skrev The Guardian om 1500 britiske soldater som er hyret til informasjonskrig i sosiale medier. Det omtales også at både Israels og USAs militær allerede er tungt engasjert i «psykologiske operasjoner». Aftenposten hadde en lignende dekning som inkluderte uttalelser fra Forsvaret.

Når myndigheter – i dette tilfellet USA, Israel og Storbritania – har engasjert egne kamuflerte representanter til å spre polarisert informasjon, blir sosiale medier en plattform for propaganda. Å prøve å gi riktige og objektive skildringer er ikke omtalt som et formål. Det burde det ha vært. Derimot er det uttalt at det hele er en informasjonskrig. Med andre ord, informasjonen skal ha motsatt polaritet av det som kommer fra motparten; kanskje uavhengig av hva som er sant eller falskt. Når det er offisielt uttalt at dette har pågått i tidligere konflikter, så sier det noe om informasjonen man da har blitt presentert.

De faktiske forhold blir presentert svært forskjellig.

Psykologiske operasjoner skal visstnok kun foregå hos fienden, men man bør spørre seg om ikke de samme taktikkene påføres på begge siden av krigføringen. I 2011 ble det avslørt at USAs militær ville infiltrere sosiale medier med konstruerte identiteter for å spre pro-amerikanske holdninger. USA Today omtalte i 2013 at Israels myndigheter betalte landets studenter for å spre pro-Israelske beskjeder i sosiale medier, da som indirekte representanter for myndighetene. Her er intensjonene påstått å være gode, men her spres det altså ensidig informasjon fra skjulte identiteter: per definisjon propaganda.

Sosiale medier kan få problemet som ordtaket går: «En løgner blir ikke trodd selv når han sier sannheten». Det samme risikerer myndigheter.

Sosiale medier er også en plattform hvor informasjon formidles utenom de etablerte kanalene. Informasjon kan altså komme fra reélle og ufiltrerte kilder, eksempelvis fra befolkning innad en krigssone. Myndigheters infiltrering kan medføre at nærmest all politisk informasjon fra sosiale medier blir ansett som falsk. Åpningen for folkelig spredning av nyheter blir også redusert, ved at reéll informasjon drukner i villedende informasjon. Skepsisen overfor hvilket materiale og hvilke kilder som er pålitelige blir derfor mer aktuell enn noensinne.

De kjente ordene fra The X-Files «Trust No One» kan bli en stadig mer aktuell holdning til politisk informasjon og diskusjon i sosiale medier.

I følge forskningsrapporten «The Political Power of Social Media» så opplever myndigheter «diktatorens dilemma» når der oppstår delt bevissthet innad befolkningen. Om informasjonen og meninger flyter fritt i den folkelige sfæren, så kan myndigheters synspunkt ofte bli utfordret av befolkningens. Om denne muligheten blir slått ned på, kan det oppstå radikalisering innad befolkningen. Dilemmaet kan imøtekommes med å fremme argumenter gjennom propaganda og dempe kritikk gjennom sensur. Rapporten nevner også at tilgang til informasjon er langt mindre viktig, politisk sett, enn tilgangen til samtaler.

For stater som ikke styres av diktatorer har holdningsbygging og informasjonskontroll vært desto viktigere for at myndigheter skal få igjennom sine agendaer. Sigmund Freuds nevø, Edward Bernays, innledet sin bok «Propaganda» i 1928 med følgende:

«Den bevisste og intelligente manipuleringen av de organiserte vanene og meningene til massene er et viktig element i et demokratisk samfunn. De som manipulerer denne usette mekanismen av samfunnet danner en usynlig myndighet som er den sanne regjerende makten i landet vårt.»


Når det kommer frem at myndigheter tar del i informasjonskrig i sosiale medier og i lang tid har drevet med psykologiske operasjoner, så bekreftes Bernays' ord. Myndigheter blander kortene når det kommer til deres rolle i sosial media. Det er forskjell på det å representerer seg selv eller sin organisasjon – og det å ansette kamuflerte representanter til å føre en informasjonskrig. Førstnevnte handler om å genuint engasjere seg med befolkningen og yte tilsatte tjenester. Det andre er relatert til propaganda og psykologiske operasjoner. Dette blir ikke bare påført «fienden», men holdningsbygging må nødvendigvis være like viktig innenfor ens egen nasjon. Det betyr igjen at også vestlig befolkning, i en eller annen grad, utsettes for konstruerte og vedtatte sannheter.

Mer fra: Kultur