I Dagsavisens leder (19/2) uttrykkes skepsis til den nye organiseringen av politi- og lensmannsetaten. Nærpolitireformen er en gjennomgang av strukturen, men også kvaliteten på norsk politi, og den er et direkte svar på de store utfordringene politiet har hatt de siste årene:
Lang saksbehandlingstid og lav oppklaringsprosent, 22. juli og Gjørv-rapporten – tydelige bevis på at politiet sviktet på viktige punkter og et stadig mer komplekst og internasjonalt trusselbilde.
Fra 2005 til 2012 fikk politiet økte bevilgninger – uten synlige forbedringer. Politianalysen fra 2013 er tydelig på at det høye antallet politidistrikter er til hinder for å utføre skikkelig politiarbeid.
Men denne reformen handler om mer enn linjene på kartet.
For å være sikre på at alle – uavhengig av hvor de bor – opplever et kompetent, tilgjengelig og serviceinnstilt politi, inneholder reformen klare kvalitetskriterier:
• 90 prosent av innbyggerne i hvert distrikt skal ha maks 45 minutter kjøretid til nærmeste polititjenestested.
• 95 prosent av alle anrop til 112 skal være besvart innen 20 sekunder.
• Fleksible åpningstider på polititjenestestedene skal gjøre det mulig for å få hjelp av politiet utenfor kontortid, minst en dag i uken.
• Det er lagt til rette for at politifolk skal kunne bo spredt, slik at flere vil ha en politimann eller politikvinne i sitt lokalmiljø.
• Krav om responstid på spesielle hendelser
Det lokale politiet skal styrkes, ikke fjernes. Politiet skal være nært og tilgjengelig, men samtidig utgjøre del av et robust, samordnet, operativt og kompetent politiapparat med kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger.
Politireformen gir oss et godt og effektivt nærpoliti og sterke fagmiljøer som kan møte en mer kompleks politihverdag. Mer robuste politidistrikter ivaretar begge disse hensynene og sikrer det endelige målet med politireformen: trygghet for alle.