Kultur

Ukraina og Norge

Bjørn J. Berger kaller vårt innlegg om krigen i Ukraina for et knefall for Putins propaganda. Bergers innlegg står godt som eksempel på hvor ensidig og unyansert debatten om borgerkrigen i Ukraina har blitt.

Dette innlegget er et svar til Bjørn J. Bergers innlegg, som du kan lese her:

Bergers påpekning av at det er EU/USA m.fl. og ikke NATO som har innført sanksjoner mot Russland er selvsagt korrekt. Der hadde det rett og slett sneket seg inn en feil, og det beklager vi. Beskyldningene om knefall for Putin derimot, er ikke bare feil, men bidrar også til å vanskeliggjøre den nødvendige debatten om grunnleggende sikkerhetspolitiske veivalg for Norge. Trusselen om storkrig i Europa er altfor alvorlig til at all kritikk mot USA, NATO og Kiev kan avfeies som "russisk propaganda".

Rødt har gjentatte ganger på det klareste fordømt Russlands anneksjon av Krimhalvøya og kritisert både vestlig og russisk innblanding i konflikten. Vi har ikke på noe punkt uttrykt støtte til hverken Russland eller de østukrainske opprørerne, tvert i mot er det eneste vi roser i innlegget vårt fredsforhandlingsarbeidet til EU-landene Tyskland og Frankrike. Vi slår endog klart fast i innlegget at Russland "gjentatte ganger har trampa på folkeretten". Spørsmålet er ikke om hvorvidt Russland har krenka folkeretten, men hvorfor de gjør det, hvilke interne krefter i Ukraina som gir støttegrunnlag for russisk politikk og hva som skal til for å deeskalere situasjonen. Vi peker på at NATOs ekspansjon og USAs støtte til kuppet i Kiev og det nye regimets brutale krigføring mot de østlige delene av Ukraina provoserte fram en russisk motreaksjon. Vårt argument er ikke at Russland har retten på sin side, men at Norge ikke bør bidra til NATO og USAs økte militære nærvær i Øst-Europa fordi dette er med på å eskalere konflikten. Det er ikke Rødt alene om å mene.

USAs tidligere diplomat til Sovjet, James Matlock, argumenterer for at det er nødvendig å forstå Russland og nødvendigheten av å roe ned konflikten. Helge Lurås i Senter for strategisk analyse uttrykker lignende tanker i Dagens Næringsliv, mens Asle Toje har pekt på at Vesten og Russland faktisk har en felles interesse i Ukraina, nemlig å unngå et nytt Syria. Det britiske overhuset har nettopp sluppet en rapport der de kritiserer EU for å overhode ikke ha tatt hensyn til russiske sikkerhetsinteresser i sin politikk overfor Ukraina.

Kilder:

Berger anerkjenner at Ukraina er delt i et russiskorientert øst og et EU-orientert vest, og spør hva det var som gjorde at denne motsetninga nå brøyt ut i borgerkrig. Svaret er ganske enkelt at ved avsettelsen av tidligere president Janukovitsj 22. februar i fjor ble statsmakta kuppa av vest-orienterte partier som, sjøl om de tapte begge de siste valgene i 2010 og 2012, satte inn en regjering som utelukkende besto av de vestukrainske partiene (deriblant flere framtredende medlemmer av det høyreekstreme partiet Svoboda), stikk i strid med maktfordelingsavtalen Tyskland, Frankrike og Polen hadde framforhandla 21. februar. Umiddelbart etter avsettelsen av Janukovitsj ble det holdt en kongress for lokale folkevalgte fra Sørøst-Ukraina i Kharkov. Kongressen erklærte at parlamentet etter Janukovitsj avsettelse "arbeider under forhold prega av terror og under trusler om vold og drap" og at alle statlige funksjoner ble overtatt av lokale myndigheter "inntil lov og orden er gjenoppretta". Splittelsen i landet ble altså skapt av Maidan-kuppet i god tid før den russiske intervensjonen. Splittelsen har utvilsomt blitt forsterka av at det nye regimet i Kiev har satt i gang rettsforfølgelse av det nest største politiske partiet i Øst-Ukraina og av at fascistiske væpna bander som hyller nazikollaboratører som nasjonale helter får operere fritt på ukrainsk territorium. Det var denne situasjonen som skapte muligheten for i utgangspunktet marginale væpna opprørere å vinne fotfeste.

Kilder:

Berger har rett i at det ikke finnes grunnlag for å si at befolkninga i Donetsk og Lugansk ønsker løsrivelse fra Ukraina. Det vi skriver i vårt innlegg er at et stort flertall i Donetsk og Lugansk ikke anerkjenner den nye regjeringa i Kiev. All tilgjengelig statistikk viser at et stort flertall i Donetsk og Lugansk var motstandere av Maidanopprøret mot Janukovitsj, motstandere av et ukrainsk NATO-medlemskap og ønsker et nærmere økonomisk samarbeid med Russland i steden for EU. I de regjeringskontrollerte delene av Donetsk og Lugansk fikk pro-russiske partier som er mot krigen reint flertall ved parlamentsvalget i oktober, og i en ukrainsk spørreundersøkelse fra august erklærte 77 % av de spurte i Donetsk og Lugansk at de var motstandere av den ukrainske krigføringa mot de opprørskontrollerte områdene.

En spørreundersøkelse fra april 2014 utført av Kyiv Institute of Sociology viste at bare 33 % av sørøst-ukrainerne anså kuppregjeringa til Arseniy Yatsenyuk som legitim, i opprørsregionene Donetsk og Lugansk var det bare 16 %. I følge ukrainske myndigheter stemte en tredjedel av de stemmeberettiga i Donetsk for opprørernes "Folkerepublikk" i folkeavstemninga i mai, noe som må ansees som et minimumsanslag. Det er forøvrig også verdt å merke seg at flertallet i Donetsk og Lugansk i undersøkelsen Berger viser til svarer ja på spørsmålet om de "er enige i at Russland med rette beskytter interessene til russisktalende innbyggere i Sørøst-Ukraina". I den samme undersøkelsen gir over 70 % uttrykk for at de støtter kravet om føderalisering eller desentralisering så regionene deres får mer makt i forhold til sentrale myndigheter. Dette er som kjent også det den russiske regjeringa har krevd overfor Kiev i forhandlinger, Russland har aldri godkjent separatistenes ønsker om å bli en del av den russiske føderasjonen.

Kilder:

Det er disse motsetningene som er grunnlaget for borgerkrigen i Ukraina. At Igor Girkin, som rett nok er russer men neppe russisk agent, med sine 52 menn skulle klare å erobre to regioner med 5 millioner innbyggere, mot deres vilje, står ikke til troende. At Russland støtter opprørerne med trening, utstyr og "frivillige" er en dårlig skjult hemmelighet, men russere utgjør en liten minoritet av opprørsstyrkene. Opprørerne er i all hovedsak ukrainske statsborgere og de har trolig minst like stor støtte i folket i Donetsk og Lugansk som regjeringshæren. Den regjeringsvennlige ukrainske forfatteren Andrej Kurkov anslår i Dag og Tid 15.08.14 at "i desse traktene [Donbass] er rundt 30 prosent av folket for Ukraina, medan andre 30 prosent er for Russland, og 40 prosent veit ikkje sjølve kva styresmakter dei er for ".

Berger avslutter innlegget sitt med et sitat av en gutt i Donetsk. Vi tror nok at den 58-årige enka Lyubov Zheleznyak fra Lugansk snakker på vegne av flere når ho sier at "Vi bryr oss ikke om hvilken stat vi bor i. Vi vil bare at de skal slutte å drepe oss."

Aslak Storaker og Stian Bragtvedt, Rødt

Kilder: