Muslimske gutter med capsen på snei ble invitert inn i synagogen i Oslo denne uka, før lørdagens markering der muslimsk ungdom slår ring om synagogen. Forsoningsønsket har fått nær 2.000 påmeldte og internasjonal oppmerksomhet. Det er en uhyre sterk symbolsk handling i kjølvannet av angrepet i København, hvor den 37 år gamle jødiske vakten Dan Utzan ble drept i Krystalgade. Han ble Omar Abdel Hamid El-Husseins andre offer den natten, etter filmskaperen Finn Nørgaard.
Et år som begynte helsvart med terroren i Paris, ble om mulig enda svartere. Fortsettelsen er som bly. Den varsler steile fronter og økende hat mot muslimer, jøder og andre minoriteter, og en gryende mistenksomhet i det generelle ordskiftet hvor utsagn som «terroren har kommet nærmere» er blitt mantra. Som om den ikke har vært her lenge. Derfor er mønstringen ved synagogen et lyspunkt.
Konsekvensen av et kaldere menneskelig klima er flere bisarre utslag i kampen om medieoppmerksomhet i terrorens og rasismens skygge. Vi orker knapt nevne Frps Per Sandbergs krakilske utfall mot KrF, eller at TV 2 blir avkrevd innlevering av konsesjonstillatelsen av Aftenposten etter en absolutt klønete programlederformulering på «God Morgen Norge». Når slike utfall får gro uhemmet i mediene, begrenses muligheten til sunn tenkning rundt integrering, radikalisering og overvåking. Kall det gjerne naivt, men fred og vennskap på tvers av religioner og politiske standpunkt er mulig om man fjerner bjelken i eget øye før man tar flisen hos andre. Akkurat som i ytringsfrihetsspørsmålet, er det heller ikke heldig å tenne enhver fyrstikk man finner på bakken for å fyre opp under det Danmarks største avis kaller en «religionskrig» i Europa.
«Det er en krig på kultur og værdier, men det er også en slags religionskrig. Det må vi indse, hvis vi skal kunne forsvare vores samfundsmodel», skrev Jyllands-Posten på lederplass etter terroren. Lederen var kanskje skrevet i affekt i det avishuset som siden karikaturstriden startet har vært Danmarks fremste terrormål. Uansett angrep den håpet om at et multikulturelt mangfold er mulig. Meningsinnholdet kunne vært kladdet på et brunplettet ark fra 1930-åra. «Myten om, at Europas muslimer skulle være «vor tids jøder», er en simpel løgn», var en bagatelliserende konklusjon i det som blir omtalt som et veiskillet i debatten.
Jødehatet er i dag voksende. Nye generasjoner lar hat danne akser i nye ideologiske mønstre. Radikaliserte islamister lar antiamerikanisme og antisemittisme gå hånd i hånd, også ut fra maktpolitiske årsaker. I Europa har vi tross tidsvitnenes formidable innsats ikke lært nok av Holocaust og historien til et folk som i århundrer har vært utsatt for systematisk utrenskning. Dagens angrep på jøder, jødiske bygninger og symboler er uakseptabelt. I Norge ble skuddene mot synagogen i Bergstien i 2006 et varsku om en farlig utvikling.
Statistikken over jødehat i Danmark, England, Sverige og Norge er ikke like ille som i enkelte andre europeiske land, men tydelig nok. Holocaust-sentrets rapport «Antisemittisme i Norge?» slo så sent som i 2012 fast at nærmere en av ti nordmenn ikke vil ha jøder som nabo eller i vennekretsen. 12,5 prosent har utpregede fordommer mot jøder. 19 prosent av støtter påstanden «Verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser». 26 prosent mener «Jøder ser på seg selv som bedre enn andre». Likevel avfeies for eksempel jødehets blant skoleelever som «guttestreker».
Mona Levin er derfor ikke naiv når hun med kraft slår ned på antisemittismen. Vi behøver Mona Levin i dagens debatt, derfor er det synd at hun tar opp kampen på en helt annen flanke enn der hun behøves. Når hun kaster seg på sleivkjeften til stortingspolitiker Erlend Wiborg (Frp), som beskylder tidligere statsminister Kåre Willoch for å bidra til antisemittisme, lar hun seg styre av en seks år gammel feide mellom seg selv og Willoch over uttalelser om Obamas første stabssjef. Det kunne ikke vært bedre regissert av et PR-byrå. Levin må mene hva hun vil om Willochs Israel-kritikk, men når de to lar seg styre av ondt blod, tar det all oppmerksomhet fra det vi sårt trenger å snakke om: antisemittismen i unge, høyreradikale miljøer, i radikaliserte islamistiske miljøer og i en skandinavisk generasjon som fornekter den historien Levin og Willoch bærer med seg.
Filosof og statsviter Hannah Arendt mente i sin tid at det å tenke var et motsvar til det ondes problem, eller tankeløshet. «Vi kunne kreve av folk at de tenker», sa Arendt. Hun kunne vært stolt over en håndfull muslimske ungdommer som med synagogen i Oslo som mål, viser vei mot lyset der andre overskygger med egen tankeløshet.
