«Vi skal ikke glemme», sa vi. Men Carl I. Hagen har allerede glemt.
Så la meg minne ham på det: 22. juli 2011 begikk den innvandrerhatende høyreekstremistiske Anders Behring Breivik et terrorangrep som tok 77 liv. Angrepet lærte oss at en innvandrer, en moské, en hijab og et bønnerop er like lite symboler på terror som et kors, en kirke og kirkeklokker. Han var kristen, men det er vi også.
Vi skjønte vi ikke var det samme som han, det som skiller oss var voldsbruk. Men etter Frp og Carl I. Hagens utspill om «at terror snart kommer til Norge», «snikislamifisering» og «må Max Hermansen bli drept før befolkningen våkner?», lurer jeg på hvor de var i 2011? Da var angrepet bare Breiviks skyld, og noen «heksejakt» på meningsfeller måtte avlyses. Etter København og Paris, er plutselig verdiene og religionen bak handlingene også ansvarlige. Gjerningen døde ikke med gjerningsmannen. Hva er ulikt denne gangen?
Det er fundamentalt viktig at Frp, Hagen og Tybring-Gjedde trekker et skille i denne debatten. Det er en markant forskjell mellom et stort flertall av moderate muslimer, og noen få ekstremister som forfølger tanker og meninger med bruk av vold. Bare den ene gruppen er ekstreme og/eller terrorister, ikke den andre.
Det var ikke islam som drepte i Paris og København, like lite som det var kristendommen som drepte 77 mennesker 22. juli. Terrorhandlingene i Paris og København er like lite muslimske som Anders Behring Breiviks handlinger er kristne.
Likevel setter Hagen likhetstegn mellom folks motstand mot voldshandlinger i København og muslimske elevers innvendinger mot å ha Max Hermansen som lærer. «Hvor er dere alle når det gjelder Max Hermansen i Oslo»? Jeg vet ikke hvor andre var, men jeg finner ingen grunn til å sette likhetstegn mellom disse to hendelsene. Like lite som jeg vil sette noe likhetstegn mellom Anders Behring Breiviks tidligere partimedlemskap i Frp og Tybring-Gjedde.
De er alle forskjellige, selv om de har likhetstrekk. Voldsbruken er en av de store tingene som skiller elevene som klagde på læreren sin fra terroristen i København og Tybring-Gjedde fra ABB, selv om de kan ligne i religiøs retning eller verdensanskuelse. Denne forskjellen i holdning til bruk av vold, er større enn likheten i at de tilhører samme verdensreligion.
Gruppelederen for Oslo Frp og stortingsrepresentant Tybring-Gjedde sammenligner viktigheten av motstand mot terror i København med motstand mot muslimske elever som klager på en lærer som kaller religionen deres et virus.
Det er vanskelig å forstå hvorfor en slik parallell mellom vold og ideologi/religion er viktig nå, men var «heksejakt» i 2011 (NRK 6.12.11). Det er påfallende og man kan lure på om Hagens politiske spagat i dette spørsmålet kan handle om at han lar Breiviks ideologi gå fri fordi den er nærmere hans egen, mens islam må dele ansvar, fordi den er mer fremmed.
Vi må ikke glemme lærdommene etter 22. juli 2011. Det lærte hvert fall meg at det største skillet mellom mennesker er uavhengig av ideologi, religion eller etnisk opphav.
Skillet mellom dem som bruker vold eller fredelige midler for å kjempe for det man tror på, er uendelig mye større enn forskjellen mellom dem som tilhører ulike verdensreligioner.