Hans opptreden på Øya til sommeren blir plutselig enda mer attraktiv.
I konkurranse med de mer tidsriktige navnene Sam Smith, Ed Sheeran, Beyoncé og Pharrell var det Becks «Morning Phase» som fikk Grammy-prisen for årets beste album søndag. Langt fra med den samme kommersielle suksessen som de andre, men altså det beste albumet. Priser er best når de fungerer slik.
21 år etter gjennombruddet med «Loser» (!) har Beck falt litt under trendanalytikernes radar i senere år. «Morning Phase» kom seks år etter forrige plate. Hans forrige samling sanger kom bare som et notehefte, noe som ikke akkurat var et rop om mer oppmerksomhet. Stille og rolig kom «Morning Phase» som en ny oppvåkning. Trygg, tilbakelent og sofistikert, nesten som et minne om en annen tid. «20 år etter at han var en liten ny sensasjon er Beck blitt en stor etablert luksusartist», sto det i anmeldelsen her i avisen.
Undertegnede satte plata øverst på min personlige favorittliste for 2014, men albumet glimret med sitt fravær blant de 40 beste da sammenlagtlista fra 66 norske anmeldere ble gjort opp for på Kritikertoppen. Det virket litt dristig at Øyafestivalen tidlig annonserte Beck som et av sine hovednavn for sommeren 2015, men denne bookingen slår nå til som framsynt. Det gjenstår å se hvilke låter Beck kommer til å framføre i sommer. Sannsynligvis ble det en blanding av gammelt og nytt for å tilfredsstille store festivalmasser, men for min del kan han godt spille det nye albumet i sin helhet. Det vant for øvrig også Grammy-prisen for beste album i klassen «rock». Men er det rock?
Heller ikke i år ble de noen av de norske nominerte belønnet med en pris når alt kom til alt. Det er likevel verdt å minne om hvor stort det er å bare bli nominert i denne sammenhengen. Hvert år er norske medier fulle av saker om hvilke norske filmer vi selv skal velge ut til å bli norsk Oscar-kandidat. Men som svært sjelden blir nominert når alt kommer til alt. I Grammy-sammenheng har en amerikansk jury helt på egen hånd funnet fram til en rekke utgivelser fra lille Norge og ført dem helt oppe i toppen i en internasjonal sammenheng. Det er og blir en seier i seg selv.
Jarle Bernhofts nominasjon i r&b-klassen forblir en norsk milepæl i en musikkform som fortsatt virker relativt fremmed her i landet. Grammy-vinneren, «Love Marriage & Divorce» med Tony Braxton & Babyface ble utropt til «åres beste album så langt» i anmeldelsen i Dagsavisen. Riktignok i februar, men det var godt å høre ei plate som til de grader tok vare på soulmusikkens grunnleggende verdier. At Bernhoft «tapte» i denne sammenhengen, er langt fra et nederlag.