NEW YORK (Dagsavisen): Ved Mount Holyoke College i Massachussetts har skolens teatergruppe valgt å ikke sette opp Ede Enslers strålende teaterstykke «Vaginamonologene». Årsak: Det ekskluderer kvinner uten vagina.
På USAs vestkyst avlyste Stanford University nylig en oppsetning av «Bloody Bloody Andrew Jackson», en satirisk musikal der USAs sjuende president går gjennom historien som en angstfylt indierocker. Årsak: Studenter med urbefolkningsbakgrunn klagde på historiske feil i stykket.
Hvem er offeret når en professor river plakater ut av hendene på to unge studenter, ødelegger plakatene og dytter en av studentene? Professoren, skal en tro støttegruppene på campusen i Santa Barbara i California. Hvorfor? Fordi studentene bedrev såkalt mikroaggresjon ved å protestere mot selvbestemt abort på en måte som gjorde den kvinnelige professoren utrygg.
Eksemplene over er bare noen av konsekvensene av den ekstreme politiske korrektheten som rår på amerikansk venstreside, ifølge kommentator Jonathan Chait i The New York Magazine. I et nesten 5.000 ord langt essay tar Chait et grundig oppgjør med det han beskriver som det politiske korrektes meningstyranni.
Essayet har skapt en opphetet debatt, først og fremst på amerikansk venstreside. For det er der strupingen foregår, når «mer radikale folk på venstresiden forsøker å regulere politisk diskurs ved å definere motstridende meninger som trangsynte og illegitime». Dette er grunnleggende illiberalt og truer både venstreliberal tankegang og ytringsfriheten, skriver Chait. Ordet liberal har et noe annet meningsinnhold i USA enn i Norge, der partiet Venstre, som jo står til høyre, er partiet som mest bruker ordet liberal. I USA brukes ordet som et skjellsord av amerikansk høyreside. Ofte handler det om mer sosiale spørsmål enn om økonomisk politikk.
Hva er egentlig politisk korrekthet, eller PK, som det heter i Norge? Store Norske Leksikon sier det på denne måten: «PK uttrykker en form for tabuisering av ord, bilder eller handlinger som kunne komme til å støte enkeltpersoner eller grupper. Ved å uttrykke seg politisk korrekt skulle man forhindre diskriminering. (...) Kritikerne av den politiske korrektheten ser fenomenet som en trussel mot ytringsfriheten.»
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre skrev i Morgenbladet før helgen en liste over de ti minst politisk korrekte ting man kan være i Norge i 2015. På topp: Kristenkonservativ, fulgt litt lenger ned på listen av abortmotstand og troen på Gordon Gekkos «Greed is good»: Alt dette er helt innenfor blant Isaksens konservative venner i USA, og vel også blant deler av det norske regjeringsapparatet.
90-tallet var det politiske korrekthetens tiår, skriver Chait, og minnes med gru hvor slitsomt det var ikke å skulle tråkke noen på tærne hele tida. Det politisk korrekte tok aldri helt pause, men har vært på defensiven fram til nylig. Nå er PK tilbake, sterkere enn før, mye på grunn av sosiale medier. Som hvit mann i 40-årene lever Chait farlig når han ber de mindre privilegerte slutte å bli så såret over diskriminerende ord eller meningsytringer.
Uten særlig forbehold, går Chait etter den krenkede urbefolkningen, de sårede feminister, ekskluderte transseksuelle og underrepresenterte svarte, brune, og alle som ikke faller inn under den hvite heteronormative majoriteten. Det har han også fått høre. Noen av reaksjonene har underbygd poenget hans på effektivt vis, ved å be ham holde kjeft nettopp fordi han er en hvit heterofil mann.
Mange leste teksten som en klage til minoritetsgrupper: Slutt å føle deg støtt, vil du? Det er så fryktelig slitsomt for oss privilegerte. Det kan være slitsomt for etablerte kommentatorer at alle plutselig skal ha en stemme på sosiale medier. Det kom som et sjokk for mange journalister da det ble klart at helt vanlige folk kunne ta ordet, si sin mening og kritisere dem som kritiserer. Chait og hans meningsfeller virker irriterte over at alle nå kan bidra til den offentlige debatten. Akkurat det er ikke særlig sjarmerende. Men han har likevel et poeng. Særlig når det kommer til meningsutveksling om kjønn og hudfarge, to debattområder der du ikke skal trå særlig feil før du får gjennomgå på sosiale medier. Tonen er ofte hatsk og brutal, og flere skribenter medgir at de holder seg unna ømfintlige temaer som rase og kjønn. Ikke i frykt for meningsmotstanderne på høyresiden, men på grunn av den hensynsløse tonen som dominerer ordskiftet til venstre.
Det er sosiale medier som først og fremst målbærer de støtte, de krenkede, og altså den nye bølgen politisk korrekte. At så mange som tidligere har vært utestengt fra den offentlige debatten nå kan delta, er utelukkende positivt, selv om debattklimaet av og til er utrivelig. Å lange ut mot alle som tidvis føler seg støtt av et debattklima der språk og tema er definert av en hvit heterofil majoritet, er ikke måten å strekke ut en hånd på. Å be om en liten dæsj raushet, er derimot helt på sin plass.
