Norge var et av få land som straffeforfulgte sykepleiere som tjenestegjorde i det tyske Røde Kors. Utrolig, etter som alle som hjelper syke og sårede, i henhold til Genève-konvensjonen, har rett og plikt til å hjelpe sårede og syke på alle sider av krig og konflikt. I Norge ventet fengselsopphold, tap av borgerrettigheter og eiendeler.
I 2004 ga Egil Ulateig ut boken “Fordømte Engler”. Boken handler om de norske sykepleierne – frontsøstrene - som tjenestegjorde på tysk side under krigen. Rundt 450 norske kvinner, de aller fleste av dem bare 19- 20 år gamle, dro frivillig ut i krigen for å pleie syke og sårede soldater. Ingen av dem ante hvilke grusomheter som ventet dem ved fronten - og kanskje verst av alt – ingen av dem hadde en ringeste anelse om hvilken mottagelse de ville få når de kom hjem igjen.
De fleste av frontsøstrene valgte å fortie sin historie og de fleste har gått i graven med en hemmelighet som preget dem livet ut. Igjen sitter barn som arvet skammen som fulgte. I årene etter krigen er det gjort noen spede forsøk på å vinkle lyset over frontsøstrenes innsats i motsatt retning, men uten helt å lykkes. Ulateig gjorde et hederlig forsøk med sin bok, men Landssvikdommen ble stående, og skammen frontsøstrene følte, forble et stort og åpent sår.
Imidlertid, nå 70 år etter krigens slutt, brakte NRK saken opp igjen. Presidenten i Norges Røde Kors, Sven Mollekleiv, beklaget at rundt 450 frontsøstre ble dømt som landssvikere. Tiden er overmoden for å gjøre om den skammelige dommen, som ny generasjon ellers skal måtte bære med seg videre.
Hvem var så frontsøstrene, og hvordan tenkte de? Tilfeldigvis kjenner jeg en av historiene godt. En ung jente på 17 år, som måtte flytte hjemmefra da barneflokken var stor og familieøkonomien i dårlig harmoni med familiens størrelse. Reisen gikk fra en liten vestlandsby og inn til Oslo. Hun fikk seg jobb, og klarte seg greit, tross omstendighetene og usikkerheten denne omstillingen i livet medførte. Så kom krigen, og det å finne ny jobb var ikke blitt enklere.
Okkupasjonsmakten kunne imidlertid tilby så vel utdannelse som jobb og valget hun gjorde var til dels for å overleve, men ikke minst også delta med sine nyervervede kunnskaper for å bidra til å få en hurtig slutt på krigen. Soldatenes nasjonalitet ble således underordnet når behovet for medisinsk hjelp meldte seg. Jobben i fronten ble et mareritt. Den som ikke var tilstede kan vanskelig forestille seg opplevelsene. I tjeneste på et felthospital i Polen, smuglet hun inn litt mat til noen engelske utsultede fanger. Dette ble oppdaget og straffen ble overflytting til et umenneskelig arbeide i en konsentrasjonsleir i Tsjekkoslovakia. Ved krigens slutt fikk hun hjelp av en amerikansk styrke i syd Tyskland, og derfra brukte hun 3 måneder på å komme seg hjem. Dels til fots og dels på et lasteplan.
Hun og hennes medsøstre hadde gjort sin plikt – i hvert fall ifølge Genève-konvensjonen som vi ellers var så opptatt av skulle følges. De reddet liv, og lot seg ikke stoppe, uansett om det var fiende eller andre de jobbet for. De pleiet og reddet livet til soldater og sivile, uavhengig av nasjonalitet. Hjemme i Oslo ventet politiet, og premien for den humanitære tjenesten ble et lengre opphold på Bredtvet landsfengsel samt skamfølelse som hun og mange av de andre valgte å fortie livet ut.
«Det var galt å straffeforfølge de som hjalp syke og sårede og det var galt å dømme dem», sa president i Norges Røde Kors, Sven Mollekleiv, nylig til NRK. Alle som hjelper syke og sårede har i henhold til Genèvekonvensjonene rett og plikt til å hjelpe på alle sider av krig og konflikt. Av respekt for dem som nå har gått i graven med en skam de har båret på hele livet, er tiden definitivt inne for å oppheve dommen disse fikk. Det er derfor godt å se at Norges Røde Kors vil støtter de landssvikdømte eller pårørende som nå ønsker å få frontsøster-sakene gjenopptatt.
[ http://www.nrk.no/norge/_-orsakinga-kjem-altfor-seint-1.12194330 ]