ESSAYS
Atle Næss
«Noe som ligner en mening»
Gyldendal
Har skigåing en religiøs dimensjon? Atle Næss gjør et troverdig forsøk på å hevde nettopp det i den lille essaysamlingen «Noe som ligner en mening: Ni essays om vitenskap, religion og undring». Det er ingen lettvint, populistisk framstilling med pompøs skireklame han presenterer. Men derimot en inngående beskrivelse av det han kaller selve «skjæringspunktet mellom selve skiløpingens nåde og den omkringliggende natur», hvor man kan nærme seg selve meningen med livet! Det hele skrevet med et lite humoristisk skråblikk.
Atle Næss er en av disse sjeldne fuglene i norsk litteratur som hvileløst søker kunnskap og innsikt, og like hvileløst formidler den i velskrevne og velkomponerte biografier og essays. Han har skrevet innsiktsfullt om Galileo Galilei, om Edvard Munch, og nå i fjor høst om Leonardo da Vinci. Han skriver med letthet og tilgjengelighet, ispedd dette lille anstrøket av vennlig pedagogisk læremester. Næss nekter seg ingenting når det gjelder å formidle den mest bortgjemte kunnskap. For eksempel ved å skrive langt og instruktivt om det australske nebbdyret, eller om skjønnheten i matematiske formler. Den underlige beretningen hos Snorre om hvordan Loke laget en pil av misteltein som drepte guden Balder, gir forfatteren rom til å utbre seg over 15 sider om mistelteinens underlige egenskaper og magiske rolle som del av gamle fruktbarhetsmyter. Ja, den nevnes også i det storslagne norrøne «Voluspå». Slik klarer Atle Næss å vise berøringspunkter mellom biologi og religion.
Denne evnen til å flette sammen og flytte synspunktet fra det lille og sære til noe større og allmenngyldig, er noe av det som særmerker disse essayene og gjør dem verdt å lese. Næss kan bli inhentet av detaljglede, noe som kan gi stoffet et anstrøk av tørrhet. Men gjennomgående er de ni essayene i boka først og fremst preget av kunnskapsgleden. To av samlingens ni essays er tidligere skrevet og framført andre steder, mens de syv resterende er skrevet spesielt for denne boka. Sammenhengen er ikke vanskelig å øyne: Dette dreier seg om å innsirkle en slags mening i en kompleks virkelighet.
Atle Næss kaller seg en «kulturkristen religiøs ateist», han ser på seg selv som et undrende menneske og finner mening i nettopp en stadig søken etter kunnskap og sammenhenger. Han er heller ikke redd for å by på seg selv, sin egen usikkerhet og sin manglende tro. Samtlige essays er preget av denne «indre dialogen» der Atle Næss undres og forundres over tilværelsens, troens og kunstens mange paradokser og manglende svar. Mye av verdien i boka ligger i denne ujålete og lett tilgjengelige stilen.