Protestsanger fra 1970-tallet ble ikke spilt i utide da jeg vokste opp. Men mine foreldre var verdikonservative, ikke liberalister, og jeg fikk med meg en solid dose jazz, folk og singer-songwritergleder, blant annet med ikoner som Buffy Sainte-Marie, Joni Mitchell og Anne Murray. De siste ukene har flere av låtene virket veldig relevante i vår hjemlige politiske debatt. For eksempel denne klassikeren fra 1974 av canadiske Anne Murray:
Please don't sell Nova Scotia,
you know you'll never get it back
You feel good now
with your pocket full of money
But nowhere to go
when you lost it at the track
Det dreier seg selvsagt om hvem som skal eie hva her i landet. Om Eierskapsmeldingen (St.mld. 27 (2013–2014)), avgitt av næringskomiteen 29. januar. Men også om konsesjonsloven og reglene om boplikt i odelsloven, som landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp) ønsker å endre slik at landbrukseiendommer kan selges uten dagens – akk, så brysomme – reguleringer. Oppheves konsesjonsloven, blir det fritt kjøp og salg av jordbrukseiendommer. Aksjeselskaper, investorer og dagligvarekjeder kan bli de nye storbøndene. Hvor mange lys det blir i husene rundt om i landet, gjenstår å se.
Og det dreier seg om havets sølv, etter at fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H) før jul fikk sjømatindustrimeldingen (NOU 2014:16) på bordet. Også dette godt plukket fra hverandre av Morten Strøksnes, forfatter og skribent, gjennom kronikker i Stavanger Aftenblad. Sjømatindustrimeldingen argumenterer for full privatisering og liberalisering av fiskeriene: Leveringsplikten? Kan oppheves. Deltakerloven? Kan oppheves. Storkonsern kan kontrollere hele verdikjeden, fiskekvoter kan samles på enda færre hender. Det foreslås ingen tiltak for å styrke kystflåten. Hvem som fortsatt skal bo langs kysten, og hva i all verden de skal drive med, er uklart. Men det blir neppe fisk.
I forrige uke sa Stortinget foreløpig «nei» til å selge Flytoget og Kongsberggruppen. Seieren blir ikke nødvendigvis langvarig. Flytoget kan bli relansert som salgsobjekt sammen med andre jernbanestrekninger. Det ønsker regjeringen fortsatt å utforske, vel vitende om at det ikke finnes noen eksempler på vellykket jernbaneprivatisering. Det betyr ikke at det ikke finnes kjøpere. Ikke minst fordi staten – altså du og jeg – har slettet 7,4 milliarder kroner av Flytogets gjeld. En pen merverdi for en potensiell kjøper.
Er statlig eierskap alltid bra og privat alltid dårlig? Nei, selvsagt ikke. Det er for eksempel ikke gitt at staten var den riktige eieren til eiendomsgiganten Entra Eiendom. Et eiendomsselskap med eiendommer som ifølge Dagens Næringsliv var verdt 23,1 milliarder kroner. Private eiendomsbesittere har en langt bedre historie i forvaltning av eiendom i Norge, dessverre, enn det offentlige – det er bare å se på vanskjøttede sykehus, skoler, kirker. Private eiendomsselskaper har generelt satt av mer penger til vedlikehold og rehabilitering, og har hatt en større forståelse for at jevnlig røkting av bygg må til. Det er likevel noen paradokser også knyttet til salget av Entra. Stortingsflertallet mener altså at det (ofte) er meningsløst at det offentlige eier sine egne bygninger, og selger eiendomsselskapet uten særlig store protester. Med det resultat at det offentlige ender som leilending i de samme bygningene, slik Dagsavisen Moss Dagblad har omtalt. Svenske Hemfosa Fastigheter AB skal ha avkastning, så klart, av bygningene som huser Statens hus og politiet i Moss. Hvorfor er dette lurt for det offentlige, når det karakteriseres som en fattigdomsfelle for individet? Vi selger Entra så vi kan putte enda mer penger inn i Oljefondet, som blant annet kjøper eiendom. I Regent Street i London, riktignok, det er da enda noe.
Arbeiderpartiet møter seg selv kraftig i svingdøra i disse sakene. For det var Ap under Jens Stoltenberg som startet denne salgsfesten, med delprivatiseringen av Statoil og Telenor, og senere salget av Cermaq.
På slutten av 1990-tallet sirklet private kraftselskaper rundt vannkraftkommuner i Norge som bier rundt honningblomster. Mange kommuner beit på, enda kraftinntektene hadde vært den reneste blodpumpa for lokalsamfunnene. Samme argumentasjon brukes nå, for nedsalg i store statlige selskaper. I tillegg framholder regjeringen at den ønsker maktspredning, et argument jeg har en viss sympati for. Men det er ikke irrelevant hvem makten kan spres til.
I Norge har ikke sosialistisk ideologi vært motivet for statlig eierskap, ifølge BI-forsker Sverre Christensen. Derimot har det vært basert på et ønske om nasjonal kontroll over naturressurser, og legge til rette for industriell vekst. Når oljealderen raser mot slutten, virker dette ikke som «føleri», men rett og slett fornuftig.