Kragerø-gutten Anders Beer Wilse (1865–1949) tok hyre som dekksgutt på en seilskute som 13-åring. 17 år gammel begynte han på ettårig teknisk skole i Horten. Men det ble vanskelig å finne arbeid, og han emigrerte 19 år gammel til Amerika i 1884.
Unggutten snekret selv sammen en reisekoffert. Moren utstyrte ham som til Nordpolsekspedisjon, syntes han. Han kjøpte ”emigrantplass”, den billigste billetten, og ble stuet sammen med andre på banjeren under hoveddekket.
Ingen kunne gjettet at han skulle vende hjem og bli Norges viktigste fotograf, med en lang rekke ikoniske bilder. ”Jeg fotograferer for å vise etterslekten hele Norge!" sa Wilse da han ble intervjuet i 1948, ett år før sin død.150-årsjubileet hans markeres i år.
Wilse etterlot seg mer enn 200 000 bilder, deriblant rundt 15 000 portretter. Han har betydd enormt for fotografiet i Norge. Men det var i USA det hele begynte.
Wilse beskrev i En emigrants ungdomserindringer fra 1936 den kummerlige overfarten til Amerika og den første tunge tiden. Etter hvert fikk han arbeid med grenseoppmåling for et jernbanebyggingsselskap i Minnesota. Det innledet 13 år i jernbanen.
I 1886 kjøpte han seg sitt første kamera, mest for å avfotografere og forminske konstruksjonstegninger til arbeidsreisene. For å lære å bruke den svære kassen med store fotoplater i glass fikk han kolleger og pensjonatnaboer til å stille opp i grupper.
Men det var under jernbanebyggingen han virkelig lærte. Kameraet var med over alt, provisoriske mørkerom ble etablert rundt i felten. Wilses landmåler- og ingeniørerfaring ga ham en egen evne til å vurdere topografi og velge ut det vesentlige i landskapene.
I 1897 fikk han nok av stadige midlertidige stillinger i jernbanen og gikk i kompaniskap med en ”Scenic Photographer” i Seattle. Wilse styrte kontoret, ordnet fremkalling og kundebehandling, mens kompanjongen reiste rundt og fotograferte. Wilse overtok raskt hele forretningen og gjorde det godt. Under gullrushet i Alaska sildret litt av pengene ned til en fotograf i Seattle, som også profiterte på forevigelse av troppene som var på vei til USAs krig mot Filippinene.
Han fotograferte i Yellowstone nasjonalpark, og tok bilder av kystindianere. Wilse ville skildre indianernes dagligliv. Han eksotiserte og arrangerte ikke så mye som for eksempel Edward S. Curtis som rundt ti år senere tok epokegjørende indianerbilder. Curtis hadde bedt de portretterte ta på seg festpynt og fjærpryd. Wilse viste til og med sosial nød, som da han fotograferte en indianerbosetning i elendige teltlignende skur mellom jernbanespor ved havneområdet i Seattle.
Kanskje ville Wilse aldri forlatt sin blomstrende virksomhet i Seattle, om ikke hans norske kone hadde lokket ham tilbake til gamlelandet. Høsten 1900 reiste han etter familien som aldri hadde vendt tilbake etter et norgesbesøk. Året etter etablerte han atelier i Kristiania. Som erfaren fotograf og forretningsmann slo Wilse seg opp som Norges ledende landskaps- og turistfotograf. Han produserte postkort på løpende bånd.
Wilse fotograferte også mennesker og byggverk: jernbane, bygninger og veier. Han begynte i Kristiania og arbeidet seg utover, på sykkel, til hest, på båt. Han var overalt.
Wilse fulgte lofotfisket mens seiljektene fremdeles var i bruk. Han fotograferte setesdalsjenter på bytur i fulle bunader. Han foreviget barn i lek på seteren og arbeidskarer med herjede ansikter, gamle koner med skaut og ungjenters håndarbeid. Wilses systematiske arkiv over dagliglivet i det gamle samfunnet, før maskinenes inntog, er unik. Han ønsket ikke bare å dokumentere, men også å etablere det norske gjennom sine fotografier. Wilse formet vårt bilde av det norske.
Senere kalte han sitt livs arbeid: ”å lære Norge og dets skjønnhet å kjenne bak et kamera”. Han kalte seg ”friluftsfotograf” – slik Erik Werenskiolds krets var ”friluftsmalere”. Wilse var en foregangsmann når det gjaldt å fotografere vinterlandskapene.
Inn i disse vinterscenene, det norskeste av det norske, plasserte Wilse landets nye kongefamilie. Om Fridtjof Nansen lærte den danske prinsen og den britiske prinsessen å gå på ski, så var det Wilses fotografier som etablerte kongeparet Haakon og Maud som vaskekte nordmenn med planker på bena. Som en slags hoff-fotograf gjennom mer enn 30 år bestrebet han seg på å utvikle en stil som kombinerte det opphøyede og det nære i portrettene av kongefamilien.
Wilses 150-årsjubileum markeres på Drammens museum fra 22. januar til 25. mai. Utstillingen ”Crossroads” fokuserer på Wilses Seattle-tid og sammenstiller utvalgte arbeider med samtidige og senere fotografer. Preus fotomuseum i Horten viser utstillingen ”Vi vil se Wilse” og belyser ham spesielt i juni da han innlemmes i deres ”Wall of Fame”. Teknisk museum åpner 5. februar utstillingen ”Kraft” som fokuserer utelukkende på Wilses industribilder – kraftstasjoner og temming av fosser. Folkemuseet viser fra 16. april ”Wilse – mitt Norge”. Nasjonalbiblioteket stiller ut plakater og sender dem på turné til folkebibliotekene rundt om. Maritimt museum viser Wilses skipsbilder. Oslo bymuseum viser oslobilder. Og som om ikke det var nok, kommer Wilse på frimerker.
”Mine fotos flyr verden rundt”, var et av Wilses reklamemottoer. Om A.B. Wilses fotografier ikke når fullt så langt i 2015, så flyr de definitivt Norge rundt
Publisert i Dagsavisen Fremtiden og Dagsavisen samme dag