Det første Krekar-løftet, som ble utført av komikeren Shabana Rehman da hun sørget for at mullaen mistet bakkekontakten et par sekunder, var vellykket. Det andre løftet, som kom fra Frp da de forsikret at Krekar skulle ut av landet så fort de fikk noe å si om saken, var tilsvarende mislykket. I motsetning til Rehman, klarer ikke Frp å få Krekar dit de vil. De holder ikke det de lovet.
I stedet flyttes han til et asylmottak som har spesialisert seg på barnefamilier. Som om ikke asylbarna har fått smake nok Frp-politikk fra før, skal de i tillegg samlokaliseres med en som anses som en trussel mot rikets sikkerhet. Vi får håpe Hero-konsernet, som drifter mottaket, har ressurser til å sikre at dette går bra. Med en omsetning på omtrent 500 millioner i året, er de Norges desidert største private aktør innen asylbusinessen.
Hvor farlig Mulla Krekar egentlig er, strides de lærde om. Men det kan ikke være tvil om at Arfan Bhatti, som også går løs i Norge, er langt farligere. Og at Krekar som alle andre skal behandles i tråd med menneskerettighetene og gjeldende rettsprinsipper. Det er svært sannsynlig at hele saken kommer til å ende med at myndighetene taper en rettssak og at Krekar slippes fri fra det påtenkte indre eksilet i Hemne kommune.
Fremskrittspartiets rare løsning i denne saken er en gavepakke til Norges humorister. Man kan nesten spørre seg om partiet valgte en så latterlig framgangsmåte i et forsøk på å gjøre en vanskelig sak til en bløt vits. Det bør de i så fall ikke slippe unna med. Skylda for at regjeringen er i denne knipa er Frps, og Frps alene.
Før regjeringsskiftet ga Frp inntrykk av at de var i stand til å løse Krekar-saken på en langt mer handlekraftig måte enn noen andre. Gjentatte ganger tok partiet opp saken i sine forsøk på å hente velgere. Vi fikk høre at Frp turte der andre tiet. Uansett hvor mye partiet nå prøver å være både i regjering og opposisjon samtidig, kan de ikke løpe fra ansvaret.
