Som alle nordmenn vet, var det vi som oppdaget Amerika. Tusen år senere er amerikanerne i ferd med å oppdage oss. Evnen til forståelse er omtrent på samme nivå som under Leiv Erikssons ublide møte med skrælingene i Vinland. På den ene siden er nordmenn og skandinaver et eksotisk folk som lever i utopiske land der alt er på stell. På den andre siden er vi et kuet, deprimert folkeferd som holdes nede av en grådig stat.
I The Washington Post fortsetter briten Michael Booth sitt korstog mot det han kaller «Scandimania». Før helgen tok han utgangspunkt i den nye TV-serien «Welcome to Sweden» og tegnet et dystert bilde av svensken, dansken og nordmannen: Vi er slett ikke verdens lykkeligste mennesker i verdens beste samfunn. Vi er alkoholiserte, deprimerte og ufrie. Underlagt en stat som lar oss jobbe helt til lunsjtid torsdag før vi begynner å tjene våre egne penger. Alt vi jobber for før den tid, ender i det svarte hullet vi ellers kjenner som velferdsstaten.
Skandinavias rolle som politisk janusansikt i USA er ikke ny, men i etterdønningene fra nordic noir-bølgen med TV-serier som «Forbrydelsen» og «Broen», samt mørke krimthrillere fra Jo Nesbø og Stieg Larsson, er det høye nord blitt et drømmesamfunn for aktører på amerikansk venstreside. Hvordan i alle dager kan disse små, vintermørke landene få til alt de ønsker for USA – og det ved å gjøre stikk motsatt av hva den rabiate høyresiden mener er best?
Det er ikke så rart at Skandinavia framstår som et knusende argument i møte med Tea Party-bevegelsen og dens like. Strengere straffer gir mindre kriminalitet, sier du? Look to Norway: Verdens laveste mordrate og et fengsels- og rettsvesen som mest av alt minner om en Bamseklubb. Gratis helsetjenester for alle er kommunisme av nordkoreanske dimensjoner? Hvorfor kaster ikke da svensker, nordmenn og dansker seg på sjøen i et forsøk på å flykte fra terrorregimene vi bor i?
Vi skandinaver har god grunn til å være stolte av de samfunnene vi bor i. Det er ikke tilfeldig at Norge og våre naboland skårer så høyt på internasjonale rangeringer over lykke og levestandard. Fem ukers betalt ferie, gratis utdanning, over ett års foreldrepermisjon, billige barnehager, gratis helsevesen, lite kriminalitet, høy sysselsetting, lønn under sykdom og et eget begrep for de vanskelighetene vi skammer oss over å klage over: Ilandsproblemene. Det er høyst tvilsomt om noe menneske, noe sted på jorden, på noe tidspunkt i historien, har hatt større kjangs for et lykkelig liv enn en gjennomsnittlig 2015-nordmann.
Når Michael Booth og andre føler behov for å nyansere de mest rosenrøde framstillingene av det perfekte, utopiske Skandinavia, er det likevel forståelig. Vi som lever her oppe, er fullstendig klar over at vi ikke oppholder oss i paradis. Men i valget mellom en amerikansk debatt som framstiller ledighet, alkoholisme og depresjon som våre hovedproblemer og den hjemlige, selvkritiske diskusjonen om vårt eget samfunn, er det ikke vanskelig å se hva som er mest opplysende.
Det er mye å lære av den nordiske modellen, også for andre land. En forutsetning for å klare det, er å forstå hva modellen dypest sett går ut på. Det kan være viktig for folk på den amerikanske venstresiden. Men det er ganske viktig for oss i Norge, også, om vi ønsker å bevare og videreutvikle den.
Den oversjøiske debatten starter med to feilantakelser om de skandinaviske drømmesamfunnene. Den ene er at oljerikdommen forklarer suksessen. Det er altfor enkelt. Verden er full av oljeland som undertrykker kvinner og forfølger homofile, som beriker en liten elite og setter økonomien over styr. Dessuten har verken Sverige eller Danmark olje. Den andre misforståelsen går ut på at vår suksess skyldes at vi er homogene samfunn med få kulturelle og religiøse spenninger. Det samfunnssynet kan vi kjenne igjen i vår egen, hjemlige debatt. I sin forvrengte form ender det som en multikulturell dommedagsprofeti. Men det finnes land som er mer homogene enn de skandinaviske, og likevel temmelig skakkjørte. Dessuten er Norge de siste tiårene blitt mer mangfoldig – og samtidig mangfoldige ganger mer utviklet og velstående.
Forklaringen er litt kjedelig. Men nøkkelen til den skandinaviske suksessen er ikke kulturell enhet. Det er økonomisk likhet. En likhet som både bygger på og skaper tillit. Den nordiske modellen, der et trepartssamarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og staten sikrer at tilsynelatende motstridende interesser jobber sammen mot et felles mål er kanskje vanskelig å eksportere til USA. men norsk UD kan melde om at flere land i Europa gjerne vil lære av oss. Det er verdt å merke seg når vi har en finansminister som mener at denne modellen står i veien for det norske folk.
«It's boxy, but it's good», lød slagordet for Volvo i en amerikansk komedie. Det passer godt på den nordiske modellen, også. Firkantet. Men bra.