I kjølvannet av angrepet på Charlie Hebdo og den påfølgende karikaturstriden har vi fått en ny debatt om hvilke ytringer som bør være straffbare her i Norge. Høyres byrådsleder i Oslo, Stian Berger Røsland, har tatt til orde for å fjerne den såkalte rasismeparagrafen. Den slår fast at ytringer som er rasistiske kan straffes med bøter eller fengsel i inntil tre år. Paragrafen rammer ikke bare rasisme basert på hudfarge, men også hatefulle ytringer og ringeakt overfor andre grunnet seksuell legning, religion eller nedsatt funksjonsevne.
Vi deler Røslands prinsipielle syn om at ytringer ikke skal være straffbare. De bør møtes og bekjempes med motytringer. I et liberalt demokrati er det dypt problematisk at enkelte ytringer kan straffes med fengsel. Ideelt sett bør derfor rasismeparagrafen fjernes. Av samme grunn var det riktig å fjerne blasfemiparagrafen.
Det som likevel gjør denne saken komplisert, er at rasismeparagrafen gir et særlig vern til svært utsatte grupper. For sårbare minoriteter kan hatefulle ytringer oppleves som like ille eller verre enn en handling. Før det kan bli aktuelt å fjerne rasismeparagrafen, må derfor disse gruppene gis et bedre vern når det gjelder lovens bokstav, og ikke minst håndhevingen av den.
Vi har allerede klare regler mot diskriminering og trusler i Norge. Likevel vet vi at begge deler foregår daglig, og da som regel basert på de eksemplene rasismeparagrafen nevner. En ellers straffbar handling bør alltid anses som utført under skjerpende omstendigheter dersom dette skjer på bakgrunn av etnisitet, kjønn, funksjonsevne, seksuell legning eller livssyn. Først når vi er sikre på at lovverket og rettsapparatet gir et trygt og solid vern for utsatte grupper, vil det være riktig å arbeide mot det som bør være det endelige målet: At rasismeparagrafen er overflødig og fjernes helt.