Kjære deg, du som jogget ned Grünersgata og svingte inn Fossveien klokken 22.31 andre juledag. Du sprenger tariffen. Jogging andre juledag er å pisse på oss hardt arbeidende julemennesker som benytter høytida til å stappe i oss alt vi kommer over under dekke av at det jo er jul bare en gang i året. Så mens jeg sto og smurte meg to feite blingser med julekake, smør og geitost, kom du løpende. Å være ute så seint andredag er i seg selv kritikkverdig, men du løp. Og ikke bare løp du, du løp i sprutregn! Det var feil på så mange nivåer. Det er en åpenbar mulighet i vårt multikulturelle samfunn for at du var muslim eller hindu eller jøde og at det for deg var en helt vanlig dag, men for oss protestanter som fortsatt setter tenna i julas mattradisjoner som om Luther fortsatt vandret strengt blant oss og resten av året var skrint, fettfattig og ellers fattig på det meste med smak og glede, så var løpinga di rett og slett provoserende. Ha respekt for våre skikker, også. Toleransen må gå begge og alle veier. Andre juledag skal det spises. Ikke løpes. Respekt for fett, takk.
Nei, det sklir ut. Selv i jula der vi dyrker våre tradisjoner med en reaksjonær iver som hvert år forundrer, så er det utvikling. I år spiste vi hos Familien på vestkanten ribbe av svin som hadde blitt behandlet godt og der dyrevelferd hadde stått i sentrum. Heldigvis! Slakta på gården. Heldiggriser. Og vi var alle sikre på at vi kunne smake på svoren at de hadde dødd lykkelig uvitende. For min egen del har jula utviklet seg fra materialistisk fråtsing til mareritt. Jeg er blitt min far. Det vil si jeg er blitt voksen. Og voksne menn og jul hører ikke sammen, har jeg skjønt. Våre eneste funksjoner er som sjåfør og innehaver av VISA-kort.
Nå sitter jeg her i sofaen. Utenfor løpes det og jeg har ikledd meg årets ullsokker, rullet på meg en dose av årets deodorant og funnet fram årets bok. Stort mer var det ikke under treet, hvis vi ser bort fra to glass tomatsaus. Har åpenbart ikke vært snill i år, men det er i tillegg en underliggende trend. Påtakelig er det: Gavene avtar i kvantitet og kvalitet med alder, antall barn og tid fra første stevnemøte. Min venn byråkraten med tre avkom har i årevis måttet kjøpe egne presanger og lagt under treet. Fra nissen. Selv husker jeg fatter gjennom 70- og 80-tallet ironisk stable sine tre-fire presanger oppå hverandre og rope ut at ingen kunne se ham bak berget med presanger. Sånn er jeg blitt. Menn er julas glemte individer. Jeg har lest at jula fortsatt er kvinnens domene, at kvinnen er julestjernen. Hun bestemmer. Organiserer. Gjennomfører. Pynter og definerer familiens smak. Det er Hennes høytid. Og vi fedrene forsvinner ut i julas periferi. Mest merkbart er det altså på gavene. Mens barna, de bortskjemte, små jævlene velter seg i sjørøverskuter og artige ting med batteri og dukker og spill og biler og filmer og plater, sitter fedrene der med deo og sokker. Ingenting fra ungene, som er for små, og ingenting fra venner, sånn som alle kvinner får. Når skal de egentlig gi seg med disse venninnepresangene? Det er nesten irriterende, særlig i kombinasjon med synet av samboeren som flotter seg med ny genser fra nissen kjøpt for min tilgodelapp jeg hadde fra hennes gave i fjor. Skal man le eller gråte? Tårer trumfer alt. Men når sant skal sies så var det mer under treet. Men signalene er så motstridige at jeg har vanskelig for å helt glede meg over dem. Kjøkkenmaskin fra min mor er topp, men når samboeren samtidig investerer i treningsklokke, så blir en mann i 40-årene forvirret. Vil hun egentlig at jeg skal løpe gatelangs andredag, eller bake? Har ikke kvinnene snakket sammen?
Nei, jeg tror det må bli en liten tur innom Platekompaniet i romjula. Jeg besitter jo et VISA-kort, i det minste. Og jula varer heldigvis helt til påske.
Publisert i Dagsavisen Moss Dagblad og Dagsavisen Fremtiden samme dag.