Annonse
Marianne Heske med «Gjerdeløa» foran Stortinget. FOTO: FRØYDIS FALCH URBYE

2015 – et bra kunstår

Kunståret begynte på verst tenkelig vis, med terrorangrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. På det hjemlige plan fortsatte politikken som en rød tråd gjennom årets norske kunstbegivenheter.

Annonse
Kultur

«Krigens skygge» på Kunstnernes Hus; Kode Bergens historisk dokumenterende utstilling «Kunst i kamp» om såkalt degenerert kunst; Guttorm Guttormsgaards retrospektive utstilling i Stenersenmuseet; Hannah Ryggens tekstilkunst i Nasjonalgalleriet; Ane Hjort Guttus Festspillutstilling i Bergen; Marianne Heskes «House of Commons» foran Stortinget – høydepunktene har vært mange i et kunstår som fremstår som ett av de beste på mange år.

De nevnte utstillingene og Heskes installasjon har alle en politisk nerve, noen helt eksplisitt, andre mer som en undertekst som først fremgår når prosjektet settes inn i en sammenheng. Til og med den populære og omstridte kunstneren Vebjørn Sand hadde et politisk tema på sin utstilling med motiver fra andre verdenskrig.

For få år siden var det en vedtatt «sannhet» at den politiske kunsten var død. Heldigvis er postulatet om kunstens upolitiske natur blitt gjort til skamme. De siste årene er politiske konflikter og motstridende meninger blitt stadig tydeligere, og da har kunsten funnet nye måter å kommentere verden på. Dagens politiske kunst er veldig annerledes enn 70-tallets slagordpregede uttrykk, men alvoret er kommet tilbake. Vi kan godt føye til en økende historisk bevissthet, blant annet i form av fornyet interesse for GRAS-kunstnerne fra 70-tallet Og selv om alvoret er tilbake, er det mye kunst som bruker humor med et glimt i øyet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vi ser den politiske bevisstheten også i kunstnernes politiske kamp for bedre vilkår. Det er dokumentert at kunstneres inntektsvilkår er forverret, garantiinntektsordningen er fjernet, frafallet er stort (mange kunstnere går over i andre yrker i moden alder) og ateliersituasjonen blir stadig dårligere og tvinger kunstnerne (langt) ut av byen. Kunstnere med millionomsetning kan telles på noen få hender. Det store flertallet har beskjedne inntekter, men de er dedikerte kunstnere som brenner for det de gjør. De gode utdanningsinstitusjonene og stipendordningene (som kunstnerne har bygd opp selv) har sørget for at norske kunstnere holder et nivå få land kan måle seg mot. Det er all grunn til å følge med på norsk kunstliv. Så her har du min høyst subjektive liste over årets ti beste kunstbegivenheter. Mange andre burde vært inkludert, men dette utvalget peker framover mot et spennende, nytt kunstår. Vi sees i 2016!

1. Marianne Heske: «House of Commons»

Står foran Stortinget – 21/10 til januar

2015 ble innledet med et gjensyn med Marianne Heskes «Gjerdeløa» på Astrup Fearnley-museet. Hun avsluttet året med å sette opp et annet, gammelt hus foran Stortinget, hentet fra Elvestadkrysset i Indre Østfold. Det er en kunstinstallasjon med mange betydningslag, og fungerer som et korrektiv, eller en påminnelse, i en tid da vi opplever store endringer og diskuterer hvordan vi skal forholde oss til dem. Midt oppe i en sterkt økende flyktningstrøm minnet dette huset om hvor viktig det er å ha et hjem, nettopp det alle flyktninger søker. Sjelden har en «readymade» hatt så stor effekt.

LES OGSÅ: Betydningen av et hjem

2. «Frida Hansen – Art Noveau i full blomst»

Stavanger kunstmuseum – 12/6 – 18/10

At livsverket til Frida Hansen (1855–1931) var samlet til en utstilling i hennes fødeby var en usedvanlig stor begivenhet. Tekstilkunstneren var en pioner av de sjeldne, og hennes nyskapende billedtepper holdt et så høyt nivå at hennes verk er spredd over hele Europa. Verkene er skjøre, og sjansen for å få se en ny utstilling med tilsvarende kvalitet er veldig liten. At kunsten er usedvanlig vakker, dekorativ og med poetiske kvaliteter er ingen overraskelse for dem som har sett noe av det hun har laget.

3. «Melgaard+Munch»

Munchmuseet – 31/1 – 12/4

Den første utstillingen i Munchmuseets +Munch-serie ble en solid provokasjon og en gedigen publikumssuksess. Debatten gikk høyt, og den ukonvensjonelle monteringen der Bjarne Melgaards kunst infiltrerte Munchs univers ble et sjokk for mange. Melgaards utilslørte skildringer fra seksualitetens ytre grenser ble en kontrast til og forsterket Munchs følsomhet. Munchmuseet fulgte opp med en populær men diskutabel Van Gogh-utstilling og en mer konvensjonell, men meget interessant Vigeland-utstilling.

LES OGSÅ: – Melgaard-huset er en berikelse

4. «Hannah Ryggen – «Verden i veven»

Nasjonalgalleriet/Nasjonalmuseet – 12/6 – 4/10

I motsetning til Frida Hansen, som først og fremst var en estetiker, var Hannah Ryggen (1894–1970) en politisk kunstner som brukte veven til å lage tepper som kommenterte (først og fremst) mellomkrigstidens tragedier. Utstillingen trakk også fram de humoristiske og mer trivielle sidene ved hennes kunstnerskap. Dette var for øvrig første gang på 18 år en kvinne ble viet en separatutstilling i Nasjonalgalleriet.

LES OGSÅ: Trådene 
samlet i veven

5. «På sporet av Matisse»

Henie Onstad Kunstsenter – 11/9 – 13/12

I 2014 måtte Henie Onstad Kunstsenter tilbakelevere Matisse-maleriet «Blå kjole i okergul lenestol» til arvingene etter den franske, jødiske kunstsamleren Paul Rosenberg. Det førte til at museet undersøkte (eier-)historien, eller proveniensen, til de andre kunstverkene i samlingen som kunne ha samme type historie. Resultatet var denne gode, forskningsformidlende utstillingen der bare to av verkene var av Matisse. Utstillingen vakte internasjonal oppsikt, blant annet med oppslag i New York Times.

6. «Nålens øye. Samtidsbroderi»

Kunstindustrimuseet i Oslo – 22/2 – 16/5

Hvem hadde vel trodd at broderi kunne være spennende? Men da Kode i Bergen gikk sammen med Nasjonalmuseet om å kuratere en utstilling med internasjonalt samtidsbroderi ble det vitalt, moro og utfordrende. Utstillingen var for øvrig del av et veldig sterkt år for tekstilkunsten. Det har vært mange gode separatutstillinger på tekstilfeltet dette året, blant andre Unn Sønju i Kunstnerforbundet og Kari Dyrdal på Bomuldsfabriken i Arendal. Tekstilåret ble toppet da Gunvor Nervold Antonsen fikk The Nordic Award in Textiles 2015.

7. Guttorm Guttormsgaard: «Kjent ukjent»

Stenersenmuseet, 7/2 – 21/6

Guttormsgaards retrospektive utstilling var et herlig, organisert kaos med så mange ulike kunstuttrykk at de fleste ikke hadde kunnet forutse alle sammen. For første gang fylte én kunstner (det nå nedlagte) museets tre etasjer, og hovedbestanddelen var et vell av gjenstander og kunstverk fra kunstnerens arkiv. Han samler på det meste og evner å sette tingene inn i en sammenheng som gir de enkleste ting stor verdi. At han også er en eminent grafiker og er kunstneren bak banebrytende installasjoner som fasaden på Byhallen (Oslo Spektrum) og labyrinten ved Universitetet i Tromsø kom tydelig fram av utstillingen.

8. Anna-Eva Bergman: «Grafisk univers»

Museet for samtidskunst – 13/11 – 28/2

Det enkleste er ofte det beste, og få kunstnere demonstrerer dette bedre enn Anna-Eva Bergman (1909–1987). Hun bodde størstedelen av livet i Frankrike, noe som har bevirket at hun ikke er så kjent her hjemme. Men hennes livsverk ruver, og det eneste negative ved denne utstillingen, som står i to måneder til, er at den bare har fått halvparten av andre etasje i Museet for samtidskunst.

9. «Kunst i kamp»

Kode Bergen – 4/9 – 7/2

Nazistene brukte begrepet degenerert om den moderne kunsten de ikke likte. Kunsten skulle inngå i Hitlers propagandaapparat, og også her i Norge ble begrepet tatt i bruk. Kodes utstilling dokumenterer dette mørke kapitlet i kunsthistorien, og viser blant annet hvordan den naziinnsatte direktøren for Nasjonalgalleriet under Andre verdenskrig laget utstillingen «Kunst og ukunst». En viktig utstilling som godt kunne vært større. Den er tilgjengelig en måned til.

10. Camille Norment: «Rapture»

Norges bidrag til Venezia-biennalen – 9/5 – 22/11

For første og (antakelig) siste gang disponerte Norge den nordiske paviljongen i Venezia alene. Camille Norment laget en installasjon der kopier av vindusveggene i Sverre Fehns vakre paviljong lå knust rundt i lokalet. Installasjonen ble fulgt av en lydinstallasjon bygd over en komposisjon for det spesielle instrumentet glassharmonika, noe som gjorde paviljongen til en lavmælt oase for stille opplevelse og ettertanke i en hektisk kunstbiennale.

Annonse