Og lukten av død. Den er umulig å glemme.
Det er ti år siden nå, 26. desember 2004. Jeg småslumret i en varm bil, på vei hjem fra skitur, mett og trøtt etter deilige juledager. Nyhetene på radio får tida til å stå stille. Disse første, korte, fullstendig uvirkelige meldingene. Tsunami? Hva er det? Jordskjelv? Kjempebølge? Hvor mange er rammet? Hvor store områder? Og så: «Pokker, pokker, pokker! Jeg får ikke tak i Espen!» En av mine beste venner var på lang ferie i Asia. Hvor var han og familien da bølgen traff? Hektisk ringing til telefoner som er «slått av eller utenfor rekkevidde». Samme beskjed fikk titusenvis av andre som desperat lette etter sine. Så, to døgn senere, fikk jeg endelig kontakt. Alt vel med «mine». Før den tid snakket jeg med jobben, den gang i NTBs samfunnsavdeling. De trengte ikke meg, ikke ennå. Resten av romjula passerte i en merkelig blanding av dyp uro og julefred.
Ni måneder tidligere nøt jeg sol og saltvann på den flotte stranda i Khao Lak i Thailand. Jeg hadde besøkt ei venninne. I noen frie uker hengte jeg meg på hennes rundreise i Asia. Vi klatret ved Krabi, leste bøker og snakket om livet, om drømmer og muligheter. Jeg dro videre på dykkertur, med base i Khao Lak. Snakket engelsk med skolebarna i området, besøkte lokale småsjapper. Året etter rammet katastrofen. Havet ble sugd tilbake etter en serie av undersjøiske jordskjelv, før en vegg av en bølge feide inn over hardtarbeidende bønder og fiskere og intetanende strandløver langs kysten av Indonesia, Malaysia, India, Sri Lanka, Maldivene og Thailand.
Ufattelige 230.000 indonesere døde. 38.000 i Sri Lanka, i India 15.000, i Thailand 11.000. 1,5 millioner mennesker mistet alt de eide. 84 nordmenn omkom, 45 dansker, 178 finner og 543 svensker. Indonesia var hardest rammet. Mange områder var avsidesliggende, og hjelpemannskapene slet med å komme fram. Flere måneder etter bølgen manglet fortsatt det meste: Veier, bygninger, vann- og kloakkledninger. Åkrene var gjennombløtt av saltvann og ubrukelige. Offentlige papirer på hvem som eide hva, var skylt vekk.
I Thailand ble nettopp Khao Lak hardest rammet, på grunn av den helt spesielle topografien. En mange kilometer lang og bred strand er paradis på jord når idyllen råder. Når katastrofebølgen kommer, er det ingen steder å gjemme seg og altfor langt å løpe for å komme i dekning. Da fotograf Cornelius Poppe fra Scanpix og jeg ble briefet før avreise i januar 2005, var det verste oppryddingsarbeidet over. Døde lå ikke lenger overalt, overlevende var sendt hjem eller på sykehus. Noen titalls turister lette fortsatt etter spor av sine savnede. Søk pågikk, men i begrenset grad. Identifiseringsarbeidet var i gang.
Jeg visste jeg skulle til et katastrofeområde. Men da bussen rundet åssiden utenfor Khao Lak, ble jeg likevel rystet. Glade bilder på netthinnen fra året før ble en grusom kontrast. Stranda som i fjor var blendende hvit, var nå et halvtørket gjørmehav. Overalt lå knuste bygningsmaterialer og organisk materiale. Vi gikk ut på «stranda». En trillekoffert, fullstendig malplassert. Et passfoto. Enda et bilde. Jeg snublet i en turkis plastsandal, størrelse liten. Jeg hadde barn i magen, det var varmt og fryktelig, fryktelig vondt.
Ved tempelet i Takuapa trillet munker og frivillige traller med døde til identifisering. Rekkene av hvite poser syntes uendelig. Så, plutselig, en lang rekke med små poser. Like tunge å trille som de minste kistene var å bære da pakistanerne begravde sine døde etter terrorangrepet i Peshawar 16. desember i år.
Naturkatastrofer skiller seg fra menneskeskapt ondskap. Her var ingen synlig fiende, ingen sted å rette raseriet som gjerne følger stor sorg. Imponerende raskt kan folk finne sammen. Motsetninger dempes, man deler det lille de har. Jeg har lest om det, men dette var første gang jeg så det i praksis, og det var rørende. Frivillige meldte seg i tusentalls. Midlertidige hjem ble reist i rekordfart for barn som brått var blitt foreldreløse. Under palmene tegnet barna seg gjennom traumene. Hundrevis av tegninger av monsterbølgen hang på snorer rundt brakke- og teltleiren. Vann, mat, klær og utstyr ble samlet inn og delt ut til trengende. I utkanten av Khao Lak var miljøvernere i gang med å redde utryddingstruede skilpadder.
...og atter som eit under, nytt liv av daude gror. I går ble tiårsdagen for tsunamien markert. Mange finner fortsatt trøst i å samles eller oppsøke minnesmerker. Andre ser seg ikke tilbake. Det er sterkt å se hvordan folk går videre selv i bunnløs sorg og etter de mest ufattelige katastrofer. Måtte vi alle lære noe av det.