Nazistiske norske familiemedlemmer. Unge tyske soldater. Jødeforfølgelse. Flyktninger og Auschwitz. Krigsseilere og kollaboratører. 2014 har vært et rikt år for alle som er interesserte i bøker - både sakprosa og skjønnlitteratur - om andre verdenskrig. Den gledelige nyheten er at det dessuten har vært et godt bokår også for dem som ikke er spesielt interesserte i krigshistorie, men som bare liker gode bøker.
Det kanskje aller beste norske bidraget står journalist Marte Michelet for. Hennes sakprosabok «Den største forbrytelsen» om jødenes korte historie og brutale utryddelse i Norge, har fått et samlet anmelderkorps til å juble i kor. Meget velfortjent, for boka har alt: originalitet, skrivekunst og sjokkerende nye innsikter i hvordan norske tjenestemenn samarbeidet med okkupasjonsmakta for å gjøre Norge «jødereint».
Der Michelets engasjement springer ut av et ønske om å finne norsk høyreekstremismes røtter, starter Ida Jackson i andre enden. Hennes sakprosabok «Morfar, Hitler og jeg» har opphav i det nære og familiære. Tilfeldigvis fikk Jackson vite at hennes høyt elskede bestefar var nazist og frontkjemper under krigen. Han ønsket etnisk rensing, og deltok aktivt i kampen for det «ariske» samfunnet han trodde på. Hva i all verden gjør man med den informasjonen, undrer Jackson. Jeg er jo glad i ham! Svaret ble å skrive en bok, attpåtil en svært vellykket en. «Morfar, Hitler og jeg» unnskylder ingenting, men utforsker på overbevisende vis hvor dypt forankret mange nordmenn var i den nazistiske ideologien. Etterpå er mye tiet i hel, men det vil ikke Jackson.
Krigsgenerasjonens fortielse er et sentralt poeng i Mirjam Kristensens nye roman, «Jeg har ventet på deg». Ei sørlandsjente blir kjæreste med en jødisk flyktning. Men kjærligheten er farlig, og en ulykke sår splid i familien. Jenta sendes til Oslo for å bo hos sin onkel, som er nazist, men blir bak hans rygg med i motstandsbevegelsen. Etter krigen snakkes det lite om noen av sidene. Det ligger ikke i kulturen, hos en generasjon som lærte at taushet er gull. «Jeg har ventet på deg» er nydelig skrevet, klok roman, med en tydelig respekt for eldre menneskers livserfaring. Alle som liker generasjonsromaner med kjærlighet, konflikt og spennende kvinneskjebner som noen av ingrediensene, vil kose seg i Mirjam Kristensens selskap.
Ingrid Storholmens roman «Her lå Tirpitz» utspiller seg om bord på slagskipet Tirpitz, som lå i ro i Norge størstedelen av krigen, først i Fættenfjorden i Trøndelag og så ved Håkøya i Troms. November 1944 senket britiske bombefly skipet og 971 tyske soldater omkom. Dette er deres historie. Storholmen viser dem fram som mennesker av kjøtt og blod, tanker og følelser. Det gjør «Her lå Tirpitz» til en markant antikrigsroman, som på overbevisende, original og velskrevet måte viser fram krigens grusomheter.
Grusomhet er et stikkord for ukrainsk-hviterussiske Svetlana Aleksijevitsj, og henne intervjubok «Krigen har intet kvinnelig ansikt». Der Storholmen forteller mennene soldathistorier, forteller Aleksijevitsj historien til noen av de mange kvinnene som bidro til krigsinnsatsen på sovjetisk side. Hva fikk dem til å verve seg, og hva fikk de se ved fronten? Mer enn det finnes ord for, viser det seg. «Krigen har...» er et pasifistisk manifest. Borte er de glamorøse heltefortellingene som dyrker mannlig handlekraft og mot, tilbake står det rå, smertelige, hjerteskjærende. Det er en sakprosabok som gjør vondt å lese, men som definitivt utvider perspektivet. Dessuten vakkert skrevet, med en slags besk humor og varm medmenneskelighet midt oppi all trøstesløsheten.
Vakkervonde er også Otto Dov Kulkas memoarer, «Landskaper i dødens metropol». Den tsjekkisk-jødiske historikeren vokste opp i Auschwitz familieleir, men snakket aldri om sine egne erfaringer etter krigen, selv om han ble krigshistoriker med nazistenes konsentrasjonsleirer som spesialitet. For privat, tenkte han. Men da han ble dødelig syk, bestemte han seg for å fortelle likevel. «Landskaper...» er uhyrlig lesning fra ondskapens midte. Og viktig, nå som tidsvitnene er i ferd med å dø ut, noe blant andre Marte Michelet erfarte i arbeidet med sin bok.
Også norsk-tyske Gitte Haug er et tidsvitne. 85 år gammel debuterte hun i år med «Kvinner i krig», som beskriver hennes erfaringer som 15-årig jente i Tyskland da nazistene var i ferd med å tape krigen og russerne flommet over landet fra øst, og senere som flyktning med usikker framtid. Interessant ikke minst som representant for vanlige sivile, ikke soldater eller kjendiser.
En av kjendisene tar Tore Rem seg av, i sin «Knut Hamsun, reisen til Hitler». Klart Hamsun var nazist, skriver Rem, og poengterer at dikteren og politikeren ikke kan skilles fra hverandre. Med «Magdalenafjorden» fortsetter Kjartan Fløgstad sitt korstog for å vise at totalitære ideologier var dypt forankret i det norske borgerskapet, at pengemakta leflet med mørkebrune regimer, og at det er naivt å tenke at lille Norge ikke er en aktør på verdensarenaen. Et poeng som hamres ettertrykkelig igjennom i Anette Storeides «Norske krigsprofitører», hvor historikeren går blant andre Norsk Hydro grundig i sømmene, og viser hvordan en gruppe norske såkalte samfunnsstøtter skodde seg godt under krigen.
I «Magdalenafjorden» er det norsk skipsfart som utgjør den røde tråden, slik den så absolutt gjør det i Jon Michelets vilt populære krigsseilersyklus. I «En sjøens helt: Gullgutten» er Michelet senior kommet fram til 1941 og tredje bind, av fem planlagte. Målet er å gi krigsseilerne den anerkjennelsen de ikke fikk like etter krigen, og vise fram på deres opplevelser.
Det er den kanskje tydeligste fellesnevneren med årets bøker om den andre verdenskrigen: ønsket om å avdekke nye, ofte temmelig ubehagelige sider ved krigen, og Norges forhold til Nazi-Tyskland. Med unntak av Michelet seniors krigsseilere, er her få helter, men desto flere offer og antihelter. Særlig den nye generasjonen forfattere tør stille de ubehagelige spørsmålene som foreldre- og besteforeldregenerasjonen prøvde å tie i hel. Resultatet er gode, kloke, viktige historier, som når langt utover det vanlige publikummet for tradisjonelle krigsbøker. God lesning!