Kultur

Fordommer mot transpersoner

Bryter du med deres konservative forståelse av hvordan man kan være mann eller kvinne på, er det kroken på døra.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I disse førjulstider sitter mange transpersoner og lurer på hvilke forbedringer vi har i vente. Hvordan blir behandlingstilbudet vårt? Vil alle med en kjønnsidentitet som ikke samsvarer med den de fikk tildelt ved fødselen få et tilbud? Vil tilbudet bli desentralisert? Blir vi møtt med respekt? Slipper vi psykiatriens klamme hånd over fagfeltet?

Mens vi venter på forslagene fra en ekspertgruppe oppnevnt av Helsedirektoratet og en interdepartemental arbeidsgruppe, gjør jeg meg noen tanker om hva vi trenger og hvorfor forventningene og kravene våre er viktige.

Først til spørsmålet om behandlingstilbudet. LLH har lenge krevd å få et desentralisert tilbud, og det er to grunner til det. For det første må transpersoner få rett til fornyet vurdering dersom de får avslag hos utredende psykiater og behandlingsteamet på Rikshospitalet. Hovedtyngden av transpersoner som henvender seg der får avslag, uten reell rett til fornyet vurdering.

For mange er påkjenningen stor med å måtte reise helt til Oslo for å bli utredet, i stedet for å få et behandlingstilbud av de som kjenner deg, der du bor. Folk må være borte fra skole eller arbeid en hel dag, og dette er ikke fornuftig når reiseveien kunne vært langt kortere. Spesielt for personer som sliter, vil det være en påkjenning å måtte reise land og strand for å møte fagfolk. Regionale kompetansesentra bemannet med fagfolk vil være en god løsning, som både kan sikre nødvendig kompetanse og økt nærhet til brukerne.

Fastlegene har ikke nødvendig kunnskap til å kunne utrede transpersoner, og siden kjønnsidentitet og variasjoner i hvordan folk uttrykker kjønn ikke står på pensum for helsepersonell, vil det ta svært lang tid før førstelinjetjenestene i helsevesenet, slik som fastleger og helsesøstre, har nødvendig kompetanse til å gi råd til og eventuelt utrede transpersoner.

Helsetilbudet i dag er verken godt nok eller bredt nok. Kun de som tilfredsstiller psykiaterne på Rikshospitalet sine snevre rammer for hva det vil si å være transperson får et offentlig finansiert helsetilbud i dag. Bryter du med deres konservative forståelse av hvordan man kan være mann eller kvinne på, er det kroken på døra. De som er så heldige å komme gjennom nåløyet, får tilbud om en standardpakke som ikke tar inn over seg at pasienter har ulike behov.

Kravet om å bli møtt med respekt henger sammen med bruken av en psykiatrisk diagnose. Transpersoner møtes ofte med fordommer både i helsevesenet og samfunnet ellers, og bruken av en psykiatrisk diagnose bidrar til diskriminering og marginalisering.

Samtidig som psykiatrien rår, har Norge etter hvert et godt utbygget korps av sexologisk skolerte helsearbeidere, med en annerledes kunnskap og mer imøtekommende holdning til transpersoner. Dette er kunnskap for framtiden og fagpersoner som kan møte oss med kunnskap, forståelse og empati. I tillegg er det internasjonalt sterke krefter i gang for å endre dagens diagnosesystem, og etter alle solemerker vil Verdens Helseorganisasjon flytte diagnosene for transpersoner som lider bort fra psykiatrien og over til medisinen.

Hvis myndighetene, tross våre klare anbefalinger, velger å opprettholde et sentralisert utredningssystem, dominert av psykiaternes forståelse av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, beveger vi oss som samfunn i feil retning, og kommer i utakt med utviklingen internasjonalt. Statssekretær Astrid Nøkleby Heiberg bidro som psykiater sterkt til at homofili ble fjernet som diagnose i 1978. I 2015, 37 år senere, står vi overfor det samme valget for diagnostisering av transpersoner. Vi har en forventing om at regjeringen slutter den avlegse tradisjonen med å diagnostisere menneskers identitet heller enn å omfavne og frigjøre den. Noe annet ville være å gå baklengs inn i framtiden.

Mer fra: Kultur